«Vi ringte 113 og ga ham førstehjelp. Han pustet da ambulansen kjørte. Men lever han fortsatt?»

Vi ringte 113 og ga ham førstehjelp. Da ambulansen kjørte, pustet han igjen. Men lever han fortsatt? Spørsmålet ble en besettelse.

Publisert Publisert

Det er vanskelig å slå fast hvor lang tid det tok fra jeg så at det lå noe i veien, til vi la på sprang oppover. Det var mørkt, men lyset fra en gatelykt røpet at det var noe der. Tanken om at det var et menneske, streifet meg bare raskt. Det var nok heller et dyr. Men så stille det lå! «Nei», tenkte jeg, «det måtte være en stein.»

I ettertid ser jeg hvordan hjernen på hjerteløst vis kan dytte vekk tanken om det minst sannsynlige og mest skremmende. Det var først da venninnen min spurte: «Er det noen som ligger i veien der oppe?», at jeg reagerte. Da løp vi begge to.

Les hele saken med abonnement