Vinskolen: Tyske delikatesser

Jeg tør nesten ikke si det, men innimellom blir jeg lei av riesling. Her er de tyske vinene som vant meg tilbake.

Publisert Publisert

I hotellobbyen var stolene trukket med blå fløyel. Det kjentes som å gå inn i en annen tid. Resepsjonisten var ulastelig antrukket, og da han så fingrene mine endelig slippe taket i den tunge vesken, sa han med tung, tysk aksent.

– You look like you need a glass of grauburgunder.

I det øyeblikket kjentes det som grauburgunder var det åpenbare svaret på alle ubesvarte spørsmål. Og mens jeg sank ned i interiøret og drakk den første slurken, undret jeg: Hvorfor drikker jeg ikke dette oftere? For å svare på det må vi først ta litt teori.

En stolt vinnasjon

Tyskerne perfeksjonerer druen riesling mer enn noen andre. Vi kaller den aromatisk. Det vil si at duften er tydelig og intens. Du gjenkjenner den på duft av sitrus og gul frukt, salt, kritt og hylleblomst. Innimellom kan den også få en duft som minner om regntøy eller støvler, og sånt er jo vi bergensere svake for.

Riesling kan drikkes ung eller gammel. Den er ofte rimelig, sammenlignet med de vanvittige prisene i Burgund, for eksempel. Du finner den i et vell av stiler og ulike sødmegrader.

Mange argumenterer overbevisende for at riesling burde vært verdens viktigste hvitvinsdrue. Og likevel ... Etter en krevende arbeidsuke kan jeg synes at riesling blir litt mye. Det er som å kommunisere med en som snakker litt for høyt, litt for mye og litt for lenge.

Ah, allerede mens jeg skriver dette, kan jeg formelig høre protestene fra fansen. Jeg vet hva de vil si: Glitrende matviner. Høy kvalitet. Alt er riktig, men jeg klarer likevel ikke å gi slipp på oppfatningen av at riesling kan være litt insisterende, særlig uten mat.

  • Se Ingvild Tennfjords vinanbefalinger lenger nede i saken.

Les hele saken med abonnement