Psykolog Frode Thuen: Hun tør ikke å gå

Den biologiske klokken tikket, så hun satset på forholdet. Selv om hun skjønte at de var en dårlig match.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Da jeg møtte mannen min, var jeg midt i trettiårene. Jeg hadde vært singel og på jakt etter en mann siden jeg var i tjueårene. Den biologiske klokken tikket sterkt, og da jeg endelig møtte en som var interessert i et forhold og barn, hoppet jeg i det. Jeg så allerede den gangen at vi ikke var en veldig bra match. Men jeg valgte å gå for det likevel. Jeg ville ha familie, og tenkte at det jeg ikke fikk i forholdet, fikk jeg hente andre steder.

Sånn gikk det ikke helt. Vi har relativt lite nettverk og bor i en bygd der det ikke er så mange møteplasser. Som småbarnsmor har jeg også hatt begrenset kapasitet til å etablere vennskap, selv om det sosiale behovet mitt egentlig har vært stort.

Ingen av oss har det godt

Verken jeg eller mannen min har det godt i dette forholdet. De dårlige dagene er flere enn de gode, og vi lykkes liksom aldri helt med å finne et felles ståsted. Jeg kjenner meg utrolig skuffet over at jeg ikke har klart å finne ekte kjærlighet og bygge en god relasjon.

Utfordringen min er at jeg ikke tror jeg får det så mye bedre alene. For selv om forholdet ikke er så bra, representerer det likevel tryggheten i livet mitt. Jeg kan ikke forestille meg å skulle rives opp på nytt, bo alene, ha ungene annenhver uke og måtte klare meg på én inntekt. Med lite nettverk ville jeg nok følt meg ensom, og det ønsker jeg ikke. Jeg kjente på sterk ensomhet da barna var mindre, og det er noe jeg ikke unner min verste fiende.

Les Frode Thuens svar lenger ned: