Det hun opplevde, ville mange blitt knust av. Hva skal til for å overleve en livskrise?

Folk reagerer ulikt på samme krise. Hvorfor tåler noen «alt», mens noen bryter sammen av «ingenting»?

Irene Kinunda var bare en liten jente da faren ble drept i krigen hjemme i Kongo. Siden døde også moren. Hjemlandet var ødelagt, hun hadde mistet nesten hele familien. Hun var seks år da hun måtte flykte. Noen ville sagt at hun hadde mistet alt.

Hvordan overlever man når livet rammer så hardt? Hva gjør at noen klarer å reise seg igjen, selv etter de verste traumer og kriser?

For den lille kongolesiske jenten handlet overlevelsen om noen få, men avgjørende ting. Slik tenker Irene Kinunda (30) i dag. Hun hadde en onkel som kalte henne «datter» og ville alt godt for henne. De flyktet sammen. Hun hadde vilje og optimisme. Hun hadde sangen. Og ikke minst hadde hun troen på at hun én dag ville møte mamma og pappa igjen, på «den andre siden».

I ti år var hun på flukt. Så én dag, da hun var blitt 16, kom hun til Norge som kvoteflyktning. Til Bergen, der luften var kald og menneskene stille. Alt var annerledes. Men utdanning var gratis! Og det fantes gode mennesker der: Nordmenn som kjente hjemlandet hennes. Folk som så henne. Noen som skjønte at hun hadde med seg gode ting i sekken.

Dem det går bra med

I psykologien kalles det resiliens. Begrepet brukes for å beskrive menneskets motstandskraft, evnen vår til å håndtere stress og katastrofer.

Les hele saken med abonnement