Kan de pedagogiske strategiene gjøre forholdet til barna våre mindre sant og nært?

Noen ganger lurer jeg på om foreldre er blitt for opptatt av å gjøre alt «riktig». Og om det er litt min skyld.

Denne artikkelen er over to år gammel

Vi vil alle det beste for barna våre. At de skal bli trygge, få god selvfølelse, utfolde seg, bli veloppdragne og godt likt. At de skal bli lykkelige og produktive mennesker. Ikke rart at det er et stort marked for gode råd til foreldre.

Vi får råd fra podkaster, fra kurs og bøker, fra familie og venner. Vi kan snappe opp tips og teknikker som gjør at vi kommer et hakk videre, hva vi nå enn måtte stå fast i. Og godt er dét, for det er mye å lære.

Men kan det bli for mye av det gode? Kan all kunnskapen om hvordan ting burde bli gjort, komme i veien for livet som det faktisk er? Og kan de pedagogiske strategiene vi lærer oss, gjøre forholdet til barna våre mindre sant og nært?

Vi har truffet en mor som virkelig gjør hva hun kan for å fylle alle hull i kunnskapene sine om barn og hvordan hun skal møte dem. Som firebarnsmor har hun et travelt liv, men hun har gått på kurs om barns følelser og plukker opp tanker og tips i stort monn.

Jeg blir virkelig imponert når jeg treffer henne, hun har så mange ord og begreper inne. Hun tenker på det hun har lært, bruker det – og likevel går det galt.

Det ser i hvert fall slik ut, for på et av barna hennes fungerer ikke «verktøyene» hennes i det hele tatt. Når hun sier «Er du sint nå?» til sin rasende 11-åring, øker bare raseriet hans. Verktøyet gjør vondt verre.