Hun er slem og ondskapsfull

Når konen opplever at verden går henne imot, spyr hun ut edder og galle. Er det hans plikt å finne seg i det?

Jeg har en temperamentsfull kone. Det er en fest jeg ikke ville vært foruten. Hun er konkret og synlig glad i meg og overveldende kjærlig, tålmodig og omsorgsfull. Da er det godt å være sammen.

Men temperamentet hennes har også en annen side. Når ting er vanskelige, blir de så veldig vanskelige. Da kan hun bli sur, avvisende og negativ og si aldeles avskyelig, slemme og krenkende ting om meg og livet vårt. Da trenger hun masse tålmodighet, oppmuntring og skånsom behandling, som jeg gir etter beste evne.

• Les Frode Thuens svar lenger ned.

Jeg vet jo på ett plan at hun ikke mener det hun sier, og man skulle tro at jeg gjennom mange år hadde lært ikke å legge vekt på eller ta meg nær av det. Men det er vanskelig. Selv om jeg er ganske flink til å la ting passere og holde inne, blir det noen ganger så massivt, at jeg ikke klarer det. Da kan jeg si ettertrykkelig at jeg ikke finner meg i å ta imot det hun sier og gjør. Jeg er verd noe annet enn det, med alt jeg bærer over med, og det sier jeg.

Så vi har et problem, men vi ser det så ulikt. Hun mener problemet er at jeg ikke er lojal mot henne, og ikke villig er til å ta imot det hun kommer med når hun har det slik. Hun har det jo så vondt. Det hun trenger, er en klem. Ikke kjefting. Er det ikke slik det er å være gift, kanskje? Å ta imot og bære over med hverandre? «Du må liksom reagere på alt», sier hun.

Jeg reagerer langt ifra på alt. Men noen ganger blir det likevel for mye. Jeg har ofte sagt at jeg skulle ønske at jeg var så stor og sterk og trygg at jeg tok imot selv den verst tenkelige dritten, smilte godmodig, holdt rundt henne til hun roet seg og var like blid.