Det er en ensom idrett. Feilene Casper Ruud gjør, er bare hans egne.

Men noen dager føles det som om ballen er stor som en fotball og racketen som en forlenget del av armen hans.

Da kan den norske tennisstjernen hamle opp med hvem som helst i verden. Nesten.

Casper Ruud (23) har mange mål. Ett av dem er at han aldri skal kaste racketen fra seg i sinne.

Casper Ruud har vært på treningsbanen i halvannen time. Litt vind napper i bjørketrærne ved Snarøya tennisklubb denne torsdagen i juli, men det er hett, svettefeltet på ryggen av den grå skjorten hans utvider seg for hvert minutt som går. Plutselig holder 23-åringen en kort oppvisning med en forehand som har verdensklasse-rykte: Fem ganger på rad hamrer han ballen knallhardt med toppspinn over nettet, den lander på nøyaktig samme sted hver gang.

Se det fotarbeidet hans, se hvordan han hele tiden er på tærne, se hvorfor tennis er ballidrettenes ballett.

Fem slag, ett merke i den røde grusen, det er prikkskyting, millimeterpresisjon, men for Ruud virker det å være en helt vanlig dag på jobben. Ansiktet hans er som alltid vanskelig å lese.

Trenerpappa Christian Ruud gir en beskjed. Han snakker så rolig og lavt at det er umulig å høre om hva, men han virker fornøyd. Dagens treningsmakker er Joachim Bjerke, selv en meget lovende tennisspiller på starten av 2010-tallet. Også han virker happy.

– Hvordan er det å trene med en Grand Slam-finalist?

– Det han driver med, er stort. Men vi har trent sammen siden han var 14. For meg er han bare Casper, sier Bjerke.