Tenk om vi begynner å bruke alle brukbare materialer om igjen, istedenfor å kaste dem.
Om (nesten) all energi kommer fra stikkontakter og batterier, ikke fra forbrenningsmotorer.
Og folk i by og bygd ruster seg for tøffere værforhold.
Så starter vi å fange CO2 og lagre det langt under bakken igjen.
I stor skala.
Da begynner dette å ligne på en løsning. Eller rettere sagt - på mange løsninger.

Klimakrisen kan fikses

Minst fire ting må til.

  • Kjersti Nipen
  • Guri Gunnes Oppegård
  • Paal Audestad (foto)
Publisert Publisert

Når verden de neste ukene møtes til et nytt klimatoppmøte i Glasgow, er alle klar over følgende: Det er ikke nok å spise linser, sykle til byen, resirkulere plast. Som pandemien har vist, holder det ikke engang å parkere fly og biler. Det kuttet bare utslippene med rundt 25 prosent, i en kort periode, i de rikeste landene.

Målet i Parisavtalen, som så godt som hele verden har sluttet seg til, er langt mer krevende:

Å kutte alle utslipp. Netto null. Allerede i andre del av vårt århundre.

Nullutslipp krever en grunnleggende omlegging av samfunnet. Dette må endres:

  • Hvor mye energi vi bruker.
  • Hvilken energikilde.
  • Hvordan vi ruster oss for klimaendringer som uansett kommer.

FN understreker: Det er mulig å nå 1,5-målet. Teknologien eksisterer. Men i dag har verden kurs for cirka 2,7 graders oppvarming og dramatiske klimaendringer.

Mye tyder på at verdenssamfunnet må gjøre mer enn å kutte utslipp. Alle de CO₂-utslippene vi ikke klarer å kutte, må vi klare å fjerne fra atmosfæren.

Derfor starter A-magasinets jakt på klimaløsninger med noe av det vanskeligste: Ryddejobben etter siste generasjons utslippsbonanza.

Karbonjakten er i gang

Den industrielle revolusjonen startet da vi gravde opp karbondioksid fra jorden. En grønn revolusjon krever at vi graver det ned igjen.


På en øy i Atlanterhavet, blant vulkaner og varme kilder, står en rykende fersk tidsmaskin. Drømmer du om å oppleve atmosfæren anno 1850? Trekke inn luften slik den var, før vi hentet opp så mye kull og olje at vi skjøv vår egen sivilisasjon mot kanten av stupet?

Da kan du fly hit til Island. Kjør gjennom lavaørkenen til en dalbunn med et skilt som advarer om geotermisk damp. Et gulgrønt slør av sped vegetasjon ligger over den vulkanske bakken, der rør snor seg på kryss og tvers. Noen tynne som brusflasker, noen tykke som vannsklier.

Og noen ender i det som likner en stabel med åtte forvokste varmepumper på størrelse med containere. Deres jobb: fange karbondioksid fra atmosfæren. På den andre siden viftes det ut luft med et CO₂-nivå verden ikke har sett på godt over 150 år.

Fangst av karbondioksid har lenge blitt gjort i ubåter og romstasjoner. Nå må det skje på en helt annen skala. De åtte karbonslukende enhetene på Island er et veldig lite – og potensielt veldig viktig – første skritt.

– Det er litt som å se på den første datamaskinen. Veldig stor og komplisert. Men den vil bli strømlinjeformet, sier Silja Eythorsdottir stående foran anlegget som har fått navnet Orca – islandsk for «energi».

Hun har travle dager. Som pressekontakt hos Carbfix, ett av selskapene bak teknologien i Orca, tar hun imot mange besøkende. Denne formiddagen har Danmarks kronprins vært på omvisning. I september fikk de besøk av de klimabekymrede popstjernene i Coldplay. Om få dager ankommer mer enn 20 internasjonale klimajournalister.

Alle kommer de for å se teknologien som, om den lykkes, vil bli én av århundrets viktigste.

Må ha 80 millioner

Noen mener det er for dyrt og ineffektivt å fange CO₂ fra luften vi puster. Andre mener vi ikke har noe valg.

– Modellene til FNs klimapanel viser at vi trenger karbonfangst. Du kan snakke om kostnader så mye du vil, men vi må fortsatt fange CO₂ fra luften og andre steder for å nå nullutslipp og negative utslipp, sier Christoph Beuttler.

Han er ansvarlig for klimagassfangst hos Climeworks, det sveitsiske selskapet som sammen med Carbfix står bak Orca. De siste årene er han blitt mer optimistisk etter hvert som karbonfangst er blitt et hetere tema.

Prinsippet er ikke nytt. Mannskap på ubåter og romstasjoner har lenge pustet bedre luft takket være filtre som fanger CO₂. Det nye er skalaen det må skje på.

Beuttlers eget regnestykke viser at hvis man skal fjerne 40 prosent av mengden CO₂ som må fanges for å stabilisere klimaet, så vil verden trenge 80 millioner slike container-store karbonslukkere.

Orca-anlegget er bygget i container-store moduler for at teknologien lettere skal kunne reproduseres og installes i andre deler av verden. Planen er å ha et nytt og enda større anlegg klart i 2025.

Foreløpig har de altså åtte.

– Verden bygger mellom 80 og 100 millioner biler i året. Så vi har ressursene. Utfordringen er å nå den størrelsen raskt. Bilindustrien brukte 50 år på å bli så stor. Vi har 30 år, sier han.

Og ett sted må man starte.

Hundrevis av meter under jorden

Det er flere grunner til at dette stedet er blitt Island.

Én av dem finner man om man følger rørene ned i jorden. Martin Voigt viser vei. Den blide geokjemikeren hos Carbfix åpner døren til én av de mange aluminium-igloene som ligger strødd rundt Orca.

– De kan være ganske behagelige, sier han.

Igloene gir kjærkomment ly i et skarpt og forblåst klima. Hver måned inspiserer Voigt rørene og mengden CO₂ som lagres.

Geokjemiker Martin Voigt og pressekontakt Silja Eythorsdottir har hatt mange store navn på besøk – fra CNN og Al Jazeera, til Danmarks kronprins og Coldplay. Sistnevnte har kjøpt klimakvoter gjennom Orca for å gjøre sin kommende verdensturné «klimanøytral».

Klimagassen blandes med vann og pumpes hundrevis av meter ned i bakken. Der treffer den et digert område med basalt. Island er stappfull av den porøse steintypen, som er ideell for lagring av CO₂.

Carbfix har i flere år lagret klimagasser fra kraftanlegget Hellisheidi i basalt.

– Vi har injisert pluss-minus 10.000 tonn CO₂ hvert år siden 2014. Estimatet er at vi med den mengden bare har brukt 0,01 prosent av kapasiteten til den underjordiske basalten, sier Martin Voigt.

De har så mye plass at de snart vil tilby andre land å sende sin CO₂ hit med skip for lagring. Men der vil de få konkurranse.

Fangst er blitt in

Også Norge satser hardt på fangst og lagring av CO₂.

Myndighetene har vedtatt å spytte milliarder av kroner inn i karbonfangst ved den norske sementfabrikken Norcem i Brevik, og muligens også ved forbrenningsanlegget ved Klemetsrud utenfor Oslo (hvis anlegget også får tilskudd fra EU). Både politikere og industrien håper det skal bli lønnsomt å lagre CO₂ under Nordsjøens havbunn, enten det er vårt eget eller kommer med rør eller skip fra utlandet.

Martin Voigt på vei til en av aluminium-igloene. 800 meter under bena hans lagres karbondioksidet som kommer inn med rørene. Det tar ikke mer enn et par år før 95 prosent er blitt mineralisert.

Asbjørn Torvanger, økonom og seniorforsker hos Cicero, er blant dem som har troen på det. Han har sett hvordan «alle» nå er interessert i karbonfangst.

– Det var ikke sånn da jeg begynte med klimaforskning for 30 år siden, det kan jeg fortelle deg!

Fangst av CO₂ fra luften har han ikke like stor tro på. Mens mengden karbondioksid i atmosfæren er 0,04 prosent, kan mengden i avgassene fra fabrikker og avfallsanlegg være på flere titalls prosent, påpeker han.

– Når det er så stor forskjell, så mener jeg at denne teknologien har et handikap i utgangspunktet. Så hvorfor skal vi drive med karbonfangst fra luft?

Han svarer seg selv:

– For det første håper man å utvikle teknologien videre. For det andre er det kanskje ikke nok å fange utslippene fra Norcem og Klemetsrud for å nå et ambisiøst klimamål.


Drivhuseffekten

Alt som kan brukes om igjen, må brukes om igjen.


Du kommer ikke lenger vekk fra økologiske kafeer på Grünerløkka enn til Vardø.

Én gang en stormakt for fiske og russerhandel helt øst i nord. Nå har folk flyttet fra Vardø i 50 år. De har ingen ladestasjoner for Tesla. Få veganske burgere å by på. Likevel er det her du finner starten på slutten på klimakrisen.

Dyrk noe

Det startet med irritasjon over utvalget i nærbutikken. Maria Bertheussen Skrydstrup husker hun fikk lyst til å putte poteter i kofferten etter sommerferien i Danmark.

Flere tenkte som henne. De ville dyrke selv. Men i den eneste byen i arktisk klimasone skal du ha bra grønne fingre for å lykkes med poteter i hagen. En gjeng gikk sammen og begynte å fable om felles drivhus.

– Drømmen var å bli selvforsynt på enkelte områder. Men vi hadde nok ikke skjønt hva vi satte i gang. Hvor stort det skulle bli, sier Skrydstrup.

Et drivhus kan man kjøpe fiks ferdig og sette rett opp. Men her i Vardø er ikke skikken å kjøre til Biltema så fort man trenger noe. Dit er det 50 mil.

DyrkVaranger står bak fellesskapsdrivhuset. – Når du har med ildsjeler å gjøre, må du jobbe mer med å bremse enn å skyve. «Kan vi gjøre sånn? Sånn?», forteller Arne Borgersen (i midten).

Hva om man heller gjorde det slik man pleide? Lette i garasjer, på loft og i boder etter planker, dører og vinduer?

– Vi ser hva vi har. Det er skikken her. Og så blir det sånn, sier Skrydstrup.

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo koblet seg på prosjektet. Og derfra tok ting litt av. Studentene tegnet fem forslag, folk i Vardø stemte, og kommunen planerte ut tomt midt i byen. Så startet en enorm operasjon for å skaffe vinduer nok til et helt drivhus.

– Folk lette, i brygger, garasjer, under verandaer, i kjellere. Alt mulig, fra 60–70–80-tallet, noe malt, noe aluminium, forteller arkitekturprofessor Tine Hegli.

Alt med giftstoffer ble luket ut. Fra en samling på nærmere 400 vinduer er 50 sirlig sortert og gjort klare til en mosaikk av glassvegger.

Noe tolagsglass, noe trelags, og det meste i sin tid skiftet ut for å tette bedre og spare strøm. – Dette er det mest innovative i prosjektet. Å vise at vinduer som skiftes ut på grunn av energieffektivisering, ikke må bli til avfall. Da slår det ene tiltaket det andre i hjel, sier arkitekturprofessor Tine Hegli.

Nato-bistand

Hvordan løser man klimakrisen? En del av løsningen er så banal at de fleste før oss kunne kunsten: Man slutter å sløse.

Alt vi lager, fører til CO₂-utslippene i verden. Det grønne skiftet handler om å la materialer få evig liv enten vi snakker om klær, dingser eller plank.

Dette reiser arkitektstudenter til Vardø for å lære mer om. På en forblåst strand utenfor Vardø ser du Russland rett til høyre, den kulerunde Nato-radaren til venstre og Barentshavet rett ut. Tine Hegli tråkker over rullesteinene med nysgjerrig blikk på drivtømmeret som ligger strødd. Rett ned: en stokk i massivt tre. Den er ikke til å rikke. Og se der! Sibirsk lerk.

– Men denne er full av kreosot. Ikke ta på den, advarer hun.

Hegli jobbet med bærekraft for Snøhetta i 20 år før hun la om strategien. Nå lærer hun neste generasjon arkitekter å gjøre ting på en annen måte. Fremtidens hus skal blande nytt og gammelt, og de konstrueres for å demonteres og gjenbrukes.

– Gjenbruksprosjekter må være rausere i målene. En «loose fit»-arkitektur tilpasset materialer man finner, sier hun.

– Men du skal være ganske nøden på materialer for å bruke det her, sier hun og sparker i en skitten pall som har kommet seilende.

I et gammelt naust har dugnadslaget satt opp et mobilt sagbruk for å kappe drivtømmer til byggeprosjektet.

Gjenbruksproffer

Folk er ikke kresen på materialene i Vardø. For det vokser ikke ett eneste tre her som kan brukes til å bygge noe. På byggeplassen i sentrum reiser innbyggerne et helt drivhus av ting andre ser på som skrot. Kassene som Nato-radaren i sin tid var pakket inn i, ble til bærekonstruksjoner. Den gamle dampskipskaia i sibirsk lerk gjør nytte som gulv og vegger.

– Helt topp kvalitet. Det er jo litt stormannsgalskap å bygge en innervegg av sibirsk lerk, men det var nå det vi hadde tilgjengelig, sier Hegli.

Det hadde nok vært enklere å kjøpe et ferdig drivhus, smelle det opp etter ferdige tegninger. Isteden har dugnadsgjengen holdt på i ettermiddager, helger og ferier.

Arne Borgersen er lærer, men industrimekaniker i bunnen. At så mye gammelt rask kan bli til et nytt signalbygg, fascinerer ham.

– Jeg underviser i naturfag, og vi ser jo alle hva som kommer mot oss. Forbruket er problemet. Vi kommer aldri til å klare det om ikke forbruket går ned, sier Borgersen.

Derfor må flere gjøre som dugnadsgjengen i Vardø. Fikse ting. Dele på verktøy og materialer, bruke det meste på nytt.

Starten på noe større

Noen bygger, andre kommer innom med fiskekaker og bakervarer.

– Vi har jo en kultur for at de gamle går på kaien og prater. Men vi mistet litt av det sosiale fordi vi ikke lander så mye fisk lenger, sier Skrydstrup.

Prosjektet har skapt et driv i lokalsamfunnet. Fremtidsvisjoner. Hva om de skalerer opp, bygger gjenbrukshall og lager butikk?

– Dette er noe mer enn et drivhus. En drivhuseffekt, sier Hegli.

Den globale oppvarmingen går raskere så langt mot nord. Med tiden vil Vardø miste statusen som arktisk. Folk her vet at det haster.

– Jeg tror folk i Vardø er veldig innstilt på at man må gjøre noe. Men vi har ikke trikk og buss og tog. Det er ikke likt her som i sør, sier Borgersen.

Og godt er kanskje det.


Publisert

Mest lest

  1. Siste nytt fra skytingen i Oslo

  2. Nyheter direkte

  3. Kvinne med hunder savnet på Hardangervidda

  4. Følg politiets pressekonferanse om Oslo-terroren

  1. Klima
  2. Skred
  3. Karbonfangst
  4. Ras
  5. CO2