Livet byr noen ganger på store vendepunkt – hendelser og opplevelser som medfører en helt ny livssituasjon og nye erfaringer og utfordringer. For eksempel det å få sitt første barn, eller å flytte sammen med en partner, eller å bli skilt, eller å gå av med pensjon. Eller å bli rammet av en ulykke eller sykdom som innskrenker mulighetene til å utfolde seg. Selv om slike grunnleggende endringer i livet kan være av veldig forskjellig karakter, har de likevel det til felles at de ofte påvirker identiteten vår. Vi ser oss selv i et nytt lys og vi opplever nye sider ved oss selv. Vi blir på et vis en litt annen enn den vi var. Samtidig som vi like fullt er den samme personen som vi alltid har vært.

Dette uforanderlige i vår oppfatning av oss selv, også i møte med skjellsettende forandringer, er kjernen i vår identitet – den vi egentlig er. En identitet som for øvrig ikke bare er stabil på tross av store livsendringer, men også over livsløpet generelt: For selv om vi opplagt er svært annerledes som voksen enn vi var som barn på mange områder, opplever vi å være den samme i voksen alder som vi var i barndommen.