Da den fjerde skilsmissen i omgangskretsen var et faktum, kjente jeg på en eksistensiell angst. Vi hadde ikke sett det komme. Kunne dette skje oss? Hadde jeg blindsoner? Kanskje det var overilt, men jeg bestilte time i parterapi. Det kjentes drastisk, men fornuftig. Noen dager senere befant vi oss på et venterom. Klokken gikk, men døren til terapirommet åpnet seg ikke.

Tre minutter over begynte mannen min å tromme på armlenet. Han elsker punktlighet. Jeg ba ham slappe av. Ti over halv trommet vi i takt. Det viser seg at jeg elsker punktlighet, jeg også. Vi sjekket telefonene våre. Ingen ubesvarte anrop. Ingen skranke å henvende seg i. Vi som for kort tid siden hadde stått keitete i hjørnet, var blitt familiært synkrone.