Sinne i et parforhold er veldig tabubelagt. «Tone» står midt i en livskrise på grunn av dette.

Hun har holdt ut konens raserianfall av hensyn til barna. Helt til nå.

Jeg møter en urolig kvinne til samtale i dag. Tone føler at hun må ta et valg som egentlig er for stort for henne. Hun og konen Cecilie har to gutter på fire og fem år. Men hun blir skremt av måten Cecilie reagerer på når hun er sliten. Hun er sint, brå og oppfarende. Kan man leve sammen med en som møter barna med raseri? Og kan Tone overlate barna til å bo alene med Cecilie, når hun føler at det er så mye sinne?

Tone: Vi har hatt det tøft lenge. Helt siden yngstemann ble født, egentlig. Det er klart at det er en belastning med to barn så tett i alder. Men alt endret seg da Cecilie begynte i ny jobb for en tid tilbake. Hun var mye sliten i utgangspunktet, men så begynte omstendighetene å bli tøffe. Cecilie er en sånn som «blir sint». Det er hennes språk – jeg er en som blir lei meg. Tidvis er hun fryktelig irrasjonell. Hun går helt i svart. På et tidspunkt begynte jeg å tolke sinnet hennes personlig, og hun ga uttrykk for at det var meg hun var sint på.

Les hele saken med abonnement