Hvorfor er vi så redde for å snakke om at vi liker en liten rus?
Silkebørst, bedårende beruset eller den perfekte promillen. Mange elsker følelsen av lett alkoholrus. Det mener forskere at nordmenn på hjemmekontor må snakke mer åpent om.
– Jeg har nok drukket oftere under koronapandemien, men ikke mer.
Vibeke Lochner (47) sitter sammen med barndomsvenninnen Christina Lind (47). De møtes jevnlig over et glass bobler eller to nå som de endelig igjen bor i samme nabolag.
– Jeg tror mitt alkoholforbruk er gått ned, sier Lind.
– Jeg drikker som regel noen øl når jeg går ut med venner, på konsert eller på musikkquiz. Sånt er det jo litt dårlig med for tiden.
Lochner, som er tannlege og jobber som medisinsk rådgiver, har funnet ut hvilket vinglass hun setter aller mest pris på.
– Det er glasset rett etter jobb. Den lille pausen mellom innpust og utpust, der det er et lite rom for bare meg. Kveldsdrikking er jeg ikke særlig glad i.
Hun tenker seg om, så forklarer hun:
– De ettermiddagene jeg tar et glass vin eller to, er det som om reseptorene i hjernen, eller egentlig hele kroppen, får et etterlengtet kyss.
Den andre siden av rusen
Drikker nordmenn mer under koronapandemien, og hva slags konsekvenser kan det få? Du skjønner med én gang at dette fort kan bli en artikkel om økning i leverskader og ødelagte familier.
Det er ikke for moro skyld at Helsedirektoratet før jul kjørte ut kampanjen med denne overskriften: «Da Norge ble rammet av koronakrisen, endret vi ikke inntaket vårt. Vi flyttet bare drikkingen hjem.»
Men hva med den andre siden av rusen? Den som handler om et par glass vin i sofakroken, eller en kjapp øl etter jobb, bare for å senke skuldrene og bli litt glade. Er det farlig å snakke høyt om det?
– Det farlige er hvis vi ikke snakker om det, mener rusforsker.
Les hele saken med abonnement