Familieterapeuten: Vi forstår mindre enn vi tror av andres traumer

Ett traume er ikke et annet likt. Og noen er langt mer dyptpløyende enn andre. 22. juli kan lære oss noe om nettopp det.

  • Hedvig Montgomery
  • Emily Eldridge (illustratør)
Publisert Publisert

Vi vil alle oppleve å miste. Mange vil oppleve smertefulle situasjoner i livet, tap eller overgrep som gjør at alt kjennes forandret. Det er lett å tenke at vi forstår andre ut fra vår egen opplevelse.

Et psykologisk traume er resultat av en hendelse så voldsom at den smadrer opplevelsen av trygghet og forutsigbarhet. Noe har skjedd som gjør at du føler deg alene og ensom i en utrygg verden, forventningen til at morgendagen blir en god dag, er borte. Det er ikke selve hendelsen som er traumet, det er skadene den påfører. Det betyr at samme hendelse kan føre til traume hos én person, men i mindre grad eller ikke i det hele tatt hos en annen. Hvor påvirket vi blir, henger sammen med det som skjer både før, underveis og etterpå.

Forhold som påvirker et traume

Livserfaringer, arvelig sårbarhet og hvor personen befinner seg i livet når katastrofen treffer, har noe å si for hvor stort traumet blir. Naturlig nok. Hvem jeg er, og hva slags erfaringer jeg har, må nødvendigvis påvirke. Men det er bare første gruppe av faktorer som påvirker et traume.

Den andre gruppen handler om selve hendelsen. Hvor alvorlig er den, hvor nær er den utsatte personen for fare og død? Jo mer livstruende situasjonen er, jo større risiko for traumer i ettertid. Det siste settet av faktorer handler om tiden etter hendelsen. Hva skjer videre i livet, tilknytning til arbeidsliv eller meningsfylt innhold, om det blir gitt god og tilstrekkelig psykiatrisk hjelp, og om det finnes personer rundt den rammede som har mulighet til å forstå og støtte – over lengre tid.

22. juli stiller i en helt egen klasse når det kommer til grad av trussel. Enten du hadde vært i Regjeringskvartalet eller på Utøya – du var svært nær ikke bare andres, men også din egen død.

De scenene som utspilte seg, er vanskelig å få av netthinnen selv for oss som var trygge i egen seng og eget hus, langt borte fra hendelsene, og bare så på nyhetssendingene. Det dypt rystende og grotesk dødelige i denne terrorhandlingen stiller den i en særstilling.

Ungdom er i tillegg i en mer utsatt fase enn både barn og voksne. For ungdom er den profesjonelle hjelpen enda viktigere, samtidig som det kan være vanskeligere å nå frem med den. De glemmer oftere timer, tenker ofte at de ikke trenger hjelp her og nå og utsetter det. Hjelpen må føles riktig med én gang for at de skal fortsette med den. De er mer sårbare fordi de skal i gang med et eget liv. De skal begynne på noe heller enn å gå videre i noe etablert, noe som krever at man har det bedre med seg selv, fungerer bedre. Voldsomme og livstruende hendelser som oppleves av ungdom og unge voksne, rammer altså hardere. Å vite det og samtidig vite at så unge ble rammet på Utøya, er nesten vanskelig å ta inn over seg. Så mange unge i tillegg til deres familier.

Jeg har flere ganger sett hvordan ungdoms død rammer en familie hardere enn dødsfall i andre livsfaser. Det å miste noen som står på terskelen, som ikke helt har slått ut i blomst ennå, har en helt egen smerte over seg.

Så det er ingen tvil om at 22. juli har ført til angst, depresjon, utrygghet, problemer med å komme i gang med livet, vansker med å forsørge seg. De rammede personene og familiene er så sterkt berørt, helt uavhengig av hvor de sto tidligere.

Vi forstår mindre enn vi tror

Jeg tror at ett av de store problemene for dem som har traumer, er ideen fra mennesker rundt om at de forstår, og at det går over. Disse to tankene er like feil. For å forstå er det ikke nok med din egen forståelse. Du må sette deg inn i den andres ståsted og opplevelse. Og det krever innslag av alle de tre gruppene av risiko-sett. Hvor han eller hun var i livet før hendelsen, hvordan selve terroren rammet, og hva som har skjedd etterpå. Det er en lengre historie, en større historie, en mer personlig historie enn den du får gjennom alt du har lest i avisene. Og det tar år, kanskje et helt liv, å leve med det som har skjedd. Hendelsen kan endre posisjon i livet og i bevisstheten, men den blir aldri borte.

Har du gjennomlevd noe som er vanskelig, vil du søke etter en slags mening, en forståelse og en forklaring. Hva var det som førte til dødsfallet? Hvordan kunne ulykken skje? All traumebearbeiding har et stort element av dette.

Å lage mening, å forstå. Et helt spesielt problem jeg merker hos 22. juli-overlevende og familiene, er at terroren er politisk. Dermed blir også forståelsen av terroren et politisk prosjekt som ikke nødvendigvis stemmer overens med de direkte rammedes perspektiv. Det å lese og høre andres fortolkning gjør for mange vondt verre og viser dem hvor ensomt det er å klare seg etter en slik brutal hendelse.

Kanskje er dette den største trusselen mot det å leve videre etter traumet. At andre ikke forstår det du har opplevd, begynner å bruke historien til noe annet eller – enda verre – glemmer den. «Det er jo så lenge siden.» Men noe av det som kjennetegner de dypeste sårene, er at det aldri blir «lenge siden». Siden det er lett å få frem minnene, er behovet der for å forstå, dele og finne trygghet. Hele tiden.

Del med de nærmeste

Det er vondt, lammende og alvorlig å miste en nær. Men traumet er en annen tilstand, en annen modus, enn sorgen. Den er mer brutal, mer påtrengende og også mer ødeleggende. Fordi det er så ødeleggende, er det lett å tenke at det beste er å skåne omgivelsene. Ikke fortelle alle detaljene, alle bildene. Hensynet til andre gjør det lettest å spare de sterke inntrykkene til egne, ensomme stunder eller til terapirommet. Men begge deler fungerer dårlig på sikt. For dersom de nærmeste ikke vet hva du har sett, så vil de heller ikke kunne forstå eller ta ditt perspektiv. De nærmeste trenger å vite for å fortsette å være de nærmeste. Så enkelt og så komplisert er det.

Etter krigen kom dette tydelig frem. Ikke med én gang, men i løpet av generasjonen etterpå. Menn og kvinner som hadde skånet dem der hjemme ved ikke å fortelle, fikk en lukkethet og følelsesmessig ubalanse som førte mange til rusmisbruk og til psykiske problemer. Som er helt forståelig når man kjenner historien, men helt umulig både å forstå og støtte opp under uten den sammen innsikten. Å dele med sine nærmeste er smertefullt, men nødvendig.

Ungdommens – og vår alles – sårbarhet

Det er mange grunner til at 22. juli aldri må glemmes. Den politiske og samfunnsmessige betydningen er stor. Men det er også en individuell katastrofe som så mange bærer med seg, og som vi som samfunn også må ha et blikk for. Dette er langt mer enn politikk, langt mer enn en forbrytelse, langt mer enn galskap. Det er hverdagen for så mange mennesker der ute, enten de ble rammet i Regjeringskvartalet eller på Utøya. Den rammer så ekstra hardt fordi mange var så unge. Ungdommer er mer sårbare enn voksne. Det er lett å glemme når årene går og de unge blir eldre. Men det viser oss også hvor sårbare vi alle er, og hvor viktig det er å lytte til hverandres opplevelser og prøve å forstå.

Selv om det virker som om hele Norge har en felles historie om terroren, så er det egentlig mange tråder av historier. Når vi tror at vi har forstått den andres opplevelse, er det å komme med tanker om hvordan han eller hun burde ha håndtert livet sitt, fort gjort. Disse rådene kan være velmente og gjelde den som gir dem, men det gjelder kanskje ikke i det hele tatt for den som har smerten. Tvert imot øker det opplevelsen av ikke å ha et fellesskap rundt seg. Derfor er det å fortsette å lytte og ta imot delinger fra 22. juli-familiene så viktig. Historien er en vev som ligger i hver og én av oss, og som kan holde oss sammen når den deles.

Publisert

Les også

  1. Paret drømmer om å flytte, men de tre barna vil ikke

    Hva er greit å gjøre? Familieterapeut Hedvig Montgomery gir råd
  2. «Noen ganger bør barnas argument veie tyngst»

    Dette rådet kan hjelpe familier som må ta opp vanskelige ting, skriver Hedvig Montgomery.
  3. Hva du bør gjøre sammen med barna i ferien? Familie­terapeuten er ikke i tvil.

  4. «Ikke si LOL, pappa!» Syv råd fra ungdom som blir flaue over foreldrene.

    Hva bør foreldre ikke si og gjøre rundt tenåringen? Disse ungdommene har laget en liste.
  5. «Noen ganger stemmer myten om elever på Steinerskolen ganske godt»

    Der andre elever har satt opp skolerevyer støpt over samme lest, går ungdommene på Steinerskolen i helt motsatt retning.
  6. Aksel (6) passer ikke inn på skolen. Hva gjør vi feil?

    Alle de tre søsknene har slitt med å finne seg til rette på skolen. Gjør foreldrene noe galt?
  7. Faren slet med å få kontakt med datteren. Én enkelt ting gjorde underverker.

  8. Mange barn er blitt usikre på seg selv under pandemien. Her er psykologenes beste råd.

    Barn og unge er blitt usikre på egne evner under pandemien. Slik kan du hjelpe dem.
  9. «Nei, 17. mai blir ikke som vi vil. Men ta med barna på feiring likevel.»

    Her er familieterapeut Hedvig Montgomerys råd før 17. mai
  10. Familieterapeutens fire råd til deg som er aleneforelder

    Familieterapeutens fire råd til deg som er aleneforelder
  11. Alene med ansvaret

    Familieterapeut Hedvig Montgomery gir råd
  12. Datteren er redd for spøkelser. Det skaper problemer.

    Det skaper problemer for moren ved leggetid. Hun søker råd hos familieterapeut Hedvig Montgomery.
  13. Én ting gjør barn spesielt utsatt for tvangshandlinger

    Familieterapeut Hedvig Montgomery forklarer.
  14. Test av betalte og gratis podkaster i artikkel

    Artikkelen er åpen. Test av hvordan podkaster fra andre nyhetsrom oppfører seg.
  15. Noen enkle grep kan hjelpe mot tvangs­tanker hos barn

    De slåss mot tvangstankene til en fireåring. Kan de vinne? Les familieterapeut Hedvig Montgomerys råd.
  16. Fireåringens tvangs­tanker styrer familien

    Familieterapeut Hedvig Montgomery kommer med råd.

Mest lest

  1. Konsentrerer søket rundt Movatnet

  2. Stor test av 15 brød: To får toppkarakter

  3. Få siste nytt om trafikken i vårt direktestudio

  4. Nyheter direkte

  1. Terror
  2. Død
  3. Katastrofe
  4. 22. juli
  5. Foreldrekoden