– Nå kommer den, sa den gamle kvinnen jeg møtte hver uke på torget i Provence. – Hva kommer? – Mistral.

Først trodde jeg hun snakket om en person, fordi hun kikket over skulderen som om noen fysisk skulle komme rundt hjørnet. Men det var Nordavinden hun snakket om. Så intens at den kjennes legemliggjort. Sterkest på vinteren og våren. Kaldluft som bygger seg opp over Alpene, for så å fare nedover Rhônedalen og videre mot Provence, Languedoc og Middelhavet. Mistral, mumlet jeg og husket vagt at jeg hadde pugget navnet til en eksamen. Selv for en vestlending som er vant til at hverdager kan styres av været, kjennes det merkelig å omtale vind ved navn. Men så forsto jeg. Intensiteten. Varigheten. Mødrene som fortalte at barna ble rastløse av den. Hodepinen som fulgte. Uroen. Men så – intensblå himmel over vinmarkene. Briljant lys. Klare farger.