Det er kø på Rema 1000. Men vi strener rett forbi. For noen venter på oss hjemme. Middagen har laget seg selv. La dem snike og puffe og stønne og knuffe. En dampende gryte har putret på komfyren i flere timer allerede. Duften av den har fylt hvert rom i huset. Timene som ellers hadde vært brukt på handling og tilberedning er plutselig fristilt. Vi synger en regnsang i regnet og jeg tenker at høsten ikke er så aller verst likevel.

Finn frem en stor gryte. Fyll den med høstens grønnsaker. Fyll den med kraftbein og knoker. Hell oppi litt vann og vent. Det er nå magien skal få virke. Noen timer fra nå vil det som først ser stusslig ut, blitt rikt. Kyllinglårene med sin nuppete, bleke hud er blitt yppige og trinne. Smakene er forløst. Fettperlene lokket ut. Med minimal innsats har du middag i flere dager fremover. Noen som er sultne? Gryten står der. Vi har omsorg i en bolle og tid til overs. Men før vi kommer dit, må vi snakke om hinderet. Deg. Og din egen impulsivitet. Du vil ha middag NÅ. Sånne gryter er superenkle å lage, men de trenger litt tid. Ikke trenger du å røre. Du trenger knapt være til stede. Men det er altså et strekk med tid vi må gjennom før du får belønningen.