Det ligger kjærlighet bak. I det minste må jeg tro det. For noen av gavene jeg har pakket opp gjennom årenes løp, har vært så langt utenfor mine naturlige preferanser at det var krevende å legge ansiktet i rette folder på julekvelden. Ninjakrigeren fylt med bønner. Striesekken som viste seg å være et skjørt. Strikkepinnene. Øl-trompeten (!). Sølvboblejakken som kunne vært hentet ut av Star Trek. Heldigvis har vi i familien gitt hverandre pusterom med årene. Antall gaver er dramatisk kuttet ned. Og det som gis bort, skal ikke være til byrde for mottageren. Så hva gir man da? Vel, mitt standpunkt er vel innlysende. Gi en opplevelse. Gi en smak. Løft måltidet til noe større. Det fine med vin er at den er skapt for øyeblikksnytelsen. Og det er akkurat det vi skal bruke den til.

Klassikeren er likevel denne: Folk som er blitt skjenket en fin vin, våger ikke å åpne den. Ingen anledning er liksom stor nok. Bryllupsdager glir forbi. Bursdager. Jubileer. Når er den høytidsstunden høytidelig nok? Og før du vet ordet av det, er Bjørnstjerne Bjørnsons dikt om Ingerid Sletten av Sillejord aktualisert enda en gang. Du husker hun som hadde hverken sølv eller gull, men en liten hue av farget ull, som hun hadde fått av sin mor? Hun sparte den i ti år. Hun sparte den i tredve. Og da hun endelig valgte å hente den frem, fantes det ikke en tråd igjen. Lesere kontakter meg ofte for å høre når de burde åpne den sjeldne flasken. Svaret er som regel NÅ! Eller i går, men det er det ikke alltid jeg tør å si.