RISIKO: - Du må våge å gå litt på trynet, sier Ingrid Olava.
A-Magasinet

Ingrid Olava: - Jeg måtte grunnstøte litt

Ingrid Olava om teatersjef-ektemannen, rollen som bonusmamma og jakten på selvtillit.

Hun låser opp døren. Skrur på lyset. Det er stille i det tomme kirkerommet. Litt skummelt, men så er det denne akustikken, da. Og pianoet. Muligheten til å stenge resten av verden ute og forsvinne inn i musikken.

Ved Flygelet i Nordre Ål kirke, som nettopp er blitt bygd i forbindelse med OL på Lillehammer, sitter 17 år gamle Ingrid Brænd Eriksen kveld etter kveld, time etter time.

Nøkkel til kirken har hun fått fordi hun også tar orgeltimer. Men dette er det beste: Bare henne, pianoet og den tomme kirken.

Den som lytter, vil kunne høre den unge jenta synge. Litt usikkert. Litt forsiktig.

Hun kunne jo ikke synge.

Sang i smug

18 år senere er Ingrid Olava snart aktuell i spillefilmen The rules for everything, har ny EP på gang og stor konsert i Operaen 19. mars. Samme måned legger hun ut på Norgesturné.

Som 17-åring pleide hun å tenke at sang ikke var noe for henne. Så hun sang i smug.

– Mest for å kunne få frem både akkompagnementet og melodien i stykkene jeg øvde på. Å spille piano var et språk som var mitt eget, og en verden som ikke handlet om andre. Sang, derimot, handlet om prestasjon, trodde jeg.

I dag deler Olava hverdagen med ektemannen Erik Ulfsby, teatersjef ved Det Norske Teatret, og mye av tiden tilbringes med hans to tvillingsønner.

Det er ti år siden 25-åringen fra Lillehammer ble oppdaget, signerte kontrakt med plateselskapet EMI og ble kastet ut i et promoterings- og produseringskjør.

Årene forut har vært en litt rotløs hippie-tilværelse i Indie-miljøet i Oslo. Ingrid hadde egentlig lagt artistdrømmen i en skuff og planla å studere psykologi. Nå ble hun plutselig omtalt av plateselskapet som «Det største talentet vi har sett på mange år».

Et talent som møter A-magasinet i leiligheten på Grünerløkka, usminket med store raggsokker og kaffe på en termos.

Bildevisning

       KREATIVITET: – Man må ikke være mørk til sinns for å skape musikk. Jeg gjorde det ikke spesielt bra da jeg hadde det dårlig og mørkt. Trygghet, kjærlighet og struktur funker bedre.
KREATIVITET: – Man må ikke være mørk til sinns for å skape musikk. Jeg gjorde det ikke spesielt bra da jeg hadde det dårlig og mørkt. Trygghet, kjærlighet og struktur funker bedre.

Usikker bak fasaden.

– Det var helt sykt, sier Ingrid Olava og trekker føttene oppunder seg på stolen.

– Litt sånn: «Nå er du artist, vær så god!»

Det ble intense år. Studiojobbing. Mange reisedøgn. Konserter. Spillejobber. Oppmerksomhet. Men samtidig: Mye usikkerhet bak den kule og selvsikre popstjerne-fasaden.

– Jeg fikk en gave jeg ikke greide å håndtere. Jeg måtte grunnstøte litt for å komme opp til overflaten og kunne gjøre ting uten at det ble styrt av andres forventninger.

– Hva slags grunnstøting?

Ingrid trekker føttene oppunder seg på stolen.

– Det var vel mest det at jeg mistet gleden ved å drive med musikk. Jeg hadde ikke innsett at det å skulle dele noe som for meg hadde vært veldig personlig med alle andre, ville være så ubehagelig. Det var som å ha åpnet opp en dør du ikke kan lukke, så alle bare kan gå rett inn.

Nå har musikeren funnet tilbake til gleden ved å skrive tekster og musikk, eksperimentere og gjøre sin greie – uten å tenke på hva alle andre mener.

– Det føles som om det er mitt nå. Jeg må ikke være popstjerne. «Slapp av litt, Ingrid», som mannen min sier. Han forstår ikke de selvtillitsgreiene mine, at jeg ikke bare kan tro på meg selv. Men jeg er blitt bedre til å stole på at jeg er bra nok.

Et symbiotisk ektepar

Her i leiligheten på Grünerløkka lager hun tekster, kommer på nye ideer, og tar risikoer som hun aldri har tatt før. Som å synge på norsk og samarbeide med cellister, korister og andre artister.

– Du må våge å gå litt på trynet. Der blir jeg ganske inspirert av Erik. Som teatersjef og regissør må han jo stadig ta sjanser og være nyskapende og modig. Vi er veldig symbiotiske i hverandres liv, deler tanker og gir hverandre råd, sier Ingrid Olava og smiler.

Etter å ha kjent hverandre i drøyt fem år, og levd halvannet år som ektepar, får hun fortsatt en nyforelsket glans i øynene når hun snakker om mannen sin.

En svarthåret pendler

Ingrid Brænd Eriksen vokste opp like utenfor Lillehammer med mor, far og storebror. Barndommen var fin og trygg. Foreldrene hadde ordentlige, «vanlige» jobber. Moren var operasjonssykepleier og faren eksportsjef hos Gudbrandsdalens Ullvarefabrikk.

Bildevisning

       Ingrid Brænd Eriksen vokste opp utenfor Lillehammer. På ungdomsskolen farget hun håret svart og endret navn til Ingrid Olava.
Ingrid Brænd Eriksen vokste opp utenfor Lillehammer. På ungdomsskolen farget hun håret svart og endret navn til Ingrid Olava.
Privat

Men de så at datteren var interessert i musikk og lot henne få ta pianotimer. Med fingrene på tangentene forsvant hun inn i sin egen verden. Det var henne og musikken.

På ungdomsskolen følte ikke Ingrid seg helt på plass. Hun ble ikke mobbet, og hadde venner både på skolen og i Ten Sing-miljøet. Men da hun skulle begynne på videregående, valgte hun å bryte ut av miljøet på Lillehammer og valgte musikklinjen på Tranberg videregående skole på Gjøvik.

Hun farget håret svart, endret navn fra Ingrid til Ingrid Olava, satte vekkerklokken på 04.45 hver morgen, tok bussen til Gjøvik og kom hjem igjen på kvelden. Sånn holdt hun på i tre år.

– Det var slitsomt, men jeg elsket det. Det jeg lærte i disse årene, har formet meg som menneske.

Et mørkt kapittel

Året er 2003. Ingrid skal holde sin første store solokonsert som sanger. Det unge publikumet er på AUF-leir og konserten skal holdes på øya de holder til på.

Ingrid er først litt nervøs, men når hun merker responsen og tør å stole på at dette funker, er det bare å kjøre på. Det blir en fantastisk opplevelse.

Syv år senere får Ingrid Olava, i likhet med resten av Norge, sjokk. Utøya. AUF. Ungdom. Håp. 22. juli 2011 ligger alt plutselig i ruiner. Ondskapen kommer med ett så nær.

Midt i dette kaoset av nasjonal redsel og sorg blir Ingrid spurt om å opptre i ulike sammenhenger, også på minnekonserten i Oslo Spektrum. Hun sier ja. Kanskje kunne musikk gi folk en form for trøst?

– Når jeg ser tilbake på den sommeren, vet jeg ikke helt hva jeg ser. Det var mørkt og uoversiktlig. Kanskje var jeg egentlig for lei meg til å opptre, men det føltes viktig å prøve og bidra. Jeg tror jo prinsipielt på at det er mye trøst i kunsten, men den sommeren forsvant liksom språket. Det føltes ikke som det var noe klokt det gikk an å si, eller noe som hjalp. Men jeg sang likevel.

Bildevisning

       ANGST: Ingrid Olava ble en artist mange skulle komme til å assosiere med 22. juli og Utøya. Selv har hun brukt tid på å komme over angsten og sjokket, men kan ennå oppleve at hun ikke evner å forstå hvordan dette kunne skje.
ANGST: Ingrid Olava ble en artist mange skulle komme til å assosiere med 22. juli og Utøya. Selv har hun brukt tid på å komme over angsten og sjokket, men kan ennå oppleve at hun ikke evner å forstå hvordan dette kunne skje.

Skarpe giftekniver

Det var i kjølvannet av 22. juli single Ingrid Olava hadde en avtale om å møte skuespillervennene Marie Blokhus og Frank Kjosås.

De skulle treffes i restauranten på Det Norske Teatret. Ingrid ble bedt om å slå seg ned. På den andre enden av bordet satt «tilfeldigvis» teatersjef Erik Ulfsby.

– Var det planlagt?

– Hehe. Du skal nok ikke se bort fra det.

Frank og Maries plan var vellykket. Det ble full klaff mellom den fraskilte tobarnsfaren og teatersjefen og den ti år yngre artisten.

Førstedame og bonusmamma

Det ble en drastisk omveltning. Plutselig hadde hun en sjelevenn, kjæreste og ektemann. Med ham fulgte to nye roller hun aldri hadde øvd på: Den som bonusmamma for to gutter, og den som «førstedamen» – kona til sjefen på Det Norske Teatret.

– Jeg hadde aldri datet folk med barn før, så jeg visste ikke helt hva det innebar, eller hva slags posisjon jeg skulle ha i guttenes liv. De har jo en mamma de elsker, så min rolle har måttet formes gradvis og på barnas premisser.

Det å kunne kalle seg en familie, ser hun på som en hedersbetegnelse.

– For meg å være en del av den, føles stort.

På teateret vet alle hvem Ingrid er. Hun stikker gjerne innom og følger prøvene og arbeidet på scenen.

Bildevisning

       PAR: Ingrid Olava sammen med kjæresten teatersjef Erik Ulfsby under Komiprisen 2013.
PAR: Ingrid Olava sammen med kjæresten teatersjef Erik Ulfsby under Komiprisen 2013.
NTB scanpix

– Når Erik har regi på en forestilling, sitter jeg ofte og ser på. Når vi kommer hjem, har jeg gjerne noen innspill.

– Hører han på deg?

– Ja. Jeg tror jeg er viktig for mannen min. Shit! Høres det litt cocky ut?

Ingrid får en rynke i pannen og tømmer resten av termosen for kaffe.

Det er mange som har tilbrakt tid rundt det store kjøkkenbordet hjemme hos Erik og Ingrid. Utenlandske regissører, dramatikere, skuespillere, forfattere. Å ha middagsgjester er de gode til, og alle som kjenner ekteparet, vet at Ingrid er en talentfull kokk.

– Jeg liker å bevege meg i teatermiljøet. Der er ikke det viktige at jeg er artist.

Hun lener seg over bordet og kikker ut av vinduet. Det er snart på tide å jobbe litt. Og så skal hun på opptak – det er en video som skal spille inn.

– Er det litt deilig å styre hverdagen selv? Slippe irriterende sjefer?

– Vet du, jeg tror den mest irriterende sjefen i mitt liv, har vært meg.

widget-list