Sønnen til «Andrea» klaget over diffuse plager. Foreldrene sa han måtte gå på skolen likevel. Men så skjedde det noe.
A-Magasinet

Sønnen ville ikke på skolen. Så forsto foreldrene at de var en del av problemet.

Barn med panikkangst ved skoleporten. Unge som er kritthvite i ansiktet. For mange foreldre er dette bare starten på problemene.

Gutten klaget over smerter i magen, andre ganger vondt i hodet. Det skjedde alltid om morgenen. Det var diffuse plager, og han hadde ingen feber.

De fleste gangene hadde foreldrene sagt at han måtte på skolen likevel, at det var noe alle måtte. Men en vårdag hadde han gått hjem fra skolen midt på dagen.

– Det var som lyn fra klar himmel. Vi skjønte ikke hvorfor, sier Andrea, og legger til:

– Han begynte å kalle skolen for et fengsel.

– Han sto oppreist, mens jeg satt. Vi var i et ansvarsmøte på skolen, og avdelingslederen sa at «nå, nå må saken meldes til barnevernet», sier moren «Andrea» og tar en pause:

– Jeg ble kjemperedd, men hadde ingenting jeg skulle ha sagt. Han hadde alt bestemt seg, og jeg var i sjokk og ble helt tyst. Å ha et barn med skoleangst, få liten eller ingen hjelp og samtidig bli anmeldt til barnevernet, er den verste påkjenningen en som forelder kan ha, forteller hun.

Det startet for to år siden. Andrea, som bor på Østlandet, hadde tatt en beslutning:

Hun skulle følge sønnen sin til skolen. Det var ikke lange veien å gå – ti minutter, kanskje. Sønnen hadde nylig begynt i sjette klasse og hadde i flere år gått strekningen alene. Men det var noe som naget.

Så frykten i øynene hans

Så Andrea fulgte sønnen sin denne dagen for to år siden. På veien ble det ikke sagt mange ord. De gikk side om side, skritt for skritt, i retning skolen. Like før de skulle inn i skolegården, stoppet sønnen opp. Det var som om han frøs til.

– Øynene hans var store, han så ut som et dyr som blir jaktet på. Så vendte han om og løp alt han kunne i motsatt retning av skolen. Hjemover, forteller moren.

– Det var veldig rart i magen. Jeg følte meg veldig stresset, veldig ofte. Jeg følte at noe var galt, og det hendte jeg stakk fra skolen uten å ha på meg sko selv om det var vinter, sier sønnen i dag.

– Det var først da jeg fulgte ham, at jeg skjønte hva det handlet om. At vi selv var en del av problemet. Vi hadde jo presset ham til å gå på skolen, og ble sinte de gangene han ikke greide det, sier Andrea.

Bildevisning

       BARNEVERNET: Foreldrene opplevde en stillstand mens kaoset herjet hjemme og på skolen. Men det skulle bli verre: Skolen meldte dem til Barnevernet.
BARNEVERNET: Foreldrene opplevde en stillstand mens kaoset herjet hjemme og på skolen. Men det skulle bli verre: Skolen meldte dem til Barnevernet.

Panikkangsten ved skoleporten ble starten på en kamp for familien.

Foreldrene måtte sette seg inn i en helt ny forståelse av verden, samtidig som de måtte strekke ut hendene etter hjelp. De måtte hjelpe og samtidig bli hjulpet. Men de følte raskt at de stanget i en vegg.

– Fra skolen fikk vi først høre at det ikke var noen grunn til å slå alarm. Alt var innenfor det normale, sier Andrea.

– Vi hadde ingen kunnskap om skolevegring, vi kjente knapt til begrepet. Vi hadde bare tatt utgangspunkt i egne erfaringer. At vi begge likte å gå på skolen, og tenkte at slik var det for barna våre også, sier faren «Thor».

Av hensyn til barnas privatliv har A-magasinet valgt å gi barn og foreldre i denne saken nye navn.

Men så kom bekymringsmeldingen som skolen sendte til barnevernet.

Den som foreldrene følte ble trædd ned over hodet på dem. Det som var en svært vanskelig situasjon i utgangspunktet, opplevdes å bli enda verre, ifølge foreldrene.

– Sønnen vår hadde det på den tiden veldig dårlig, og så skulle barnevernet komme og røre i alt dette. Vi trengte å bli hjulpet, ikke å bli mistenkeliggjort som dårlige foreldre, forteller Andrea.

Bildevisning

       SKOLEVEGRING: – Vi hadde ingen kunnskap om skolevegring. Vi hadde bare tatt utgangspunkt i at vi begge likte skolen, og tenkte at slik var det for barna våre også, sier «Thor».
SKOLEVEGRING: – Vi hadde ingen kunnskap om skolevegring. Vi hadde bare tatt utgangspunkt i at vi begge likte skolen, og tenkte at slik var det for barna våre også, sier «Thor».

Trues med barnevernet

– Det mest skremmende er at historiene er så like, sier Marie-Lisbet Amundsen. Professoren i spesialpedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge har 20 års erfaring som pedagogisk-psykologisk rådgiver. Hun har gjennomført en studie om hvordan elever med skolevegring møtes i skolevesenet og i det offentlige hjelpeapparatet.

Etter 40 dybdeintervjuer med foreldre til barn og unge som har angst for å gå på skolen, i tillegg til 30 andre samtaler via telefon, opplever hun situasjonen som nedslående.

Professoren ser en klar tendens: Foreldrene opplever at skolen motarbeider dem og mistenker at noe er galt i hjemmet, heller enn å forstå at barnet sliter med angst på grunn av skolemiljøet.

– Når foreldrene klaget på spesialundervisningen, ble de truet med barnevernet. Men alle sakene jeg har fått innblikk i, er blitt henlagt. Det er som regel ikke noe galt med foresatte som klager på undervisningstilbudet til sine barn, snarere tvert imot, sier hun.

Ifølge Amundsen er det en stor forskjell på å skulke skolen og ha angst for den. Det regnes som skulk hvis eleven ikke møter på skolen fordi andre ting frister mer.

Skolevegring handler om at barnet har et ønske om å gå på skolen, men ikke klarer det grunnet angst.

– Det hjelper lite at de foresatte prøver å overtale sine barn så lenge skolen virker skremmende på dem, sier Amundsen og tilføyer:

– De foresatte mener at lærere og fagfolk generelt ikke skiller mellom skulk og skolevegring.

Hun forteller at jo lengre tid det tar å få hjelp, jo vanskeligere blir situasjonen.

– Når barn og unge blir sittende hjemme, mister de lett troen på egne evner og ressurser. Mange er også uten venner og blir sosialt isolerte, sier Amundsen.

– En i hver klasse

– I snitt kan det være én elev pr. klasse på 25 som har tegn til skolevegring. Det betyr at alle lærere vil møte elever som viser tegn på eller har skolevegring. Det er mye mer utbredt enn det mange tror, sier Trude Havik, førsteamanuensis og ekspert på skolevegring ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.

Havik forteller at det gjerne er sammensatte årsaker til at barn får skolevegring. Noen kan også utvikle det fordi skolemiljøet er dårlig, uten at det må være noe spesielt med eleven eller forholdene hjemme.

– Det er slik med voksne også: Har arbeidsplassen et dårlig nok arbeidsmiljø, kan det føre til at en ikke har lyst til å gå på jobb fordi det er svært utrygt der, sier Havik og tilføyer:

– Men forskning kan tyde på at mer sensitive barn er mer utsatt for skolevegring enn andre. De er også mer utsatte i overganger, for eksempel fra barnehage til skole, fra 4. til 5. klasse, eller når de begynner på ungdomsskole. Mange av elevene sliter med å regulere følelsene sine, har angst/depresjon, lavere selvtillit og selvbilde, tenker ofte negativt og har én måte å løse problemene på – og det er å forsøke å unngå dem.

Hun legger til at det også er noen kjennetegn hos foreldrene.

– Hvilke kjennetegn snakker vi om da?

– Internasjonal forskning tyder på at foreldre som er mer overbeskyttende enn andre, oftere har barn med skolevegring. Konflikter i familien kan være en annen faktor, eller at en av foreldrene har en psykisk sykdom. Vi snakker her om risikofaktorer, ikke om årsak. I tillegg er det noen diagnoser hos de unge som er mer hyppige, viser forskning, slik som autismespekterforstyrrelser (ASF), sier Havik.

ASF er nedsatt funksjonsevne når det gjelder sosialt samspill, kommunikasjon og fantasi og atferd. De mest kjente forstyrrelsene er autisme og Aspergers syndrom.

– Kan hende med hvem som helst

– Det er mange som lener seg på en diagnose. Men skolevegring kan skje hvem som helst. En vegring eller angst, kall det hva du vil, oppstår som regel på grunn av en mismatch mellom ungen og omgivelsene, sier «Marte», en annen mor vi har snakket med.

Datteren går på en barneskole på Østlandet. Moren beskriver henne som en som «elsker gym og bevegelse, elsker skolen og er faglig sett midt på treet».

– Hun er en sosial og artig skrue og har et stort nettverk. Hun tok toget alene som åtteåring og er ikke et skjørt persilleblad.

En dag i første klasse hadde hun gått ut i gangen. Hun hadde et ønske om å gå ut, vekk fra skolen, ifølge Marte.

– Vi hadde sagt at hvis det ble ekstra vanskelig, så kunne hun få gå hjem. Dette var en muntlig avtale vi hadde med skolen, men denne avtalen ble ikke holdt. Hun fikk mer og mer panikk.

– Livredd hver dag

Marte forteller at de har forsøkt alt for å få skolehverdagen til å bli best mulig.

Bildevisning

       – ET MARERITT: – Jeg tror ikke folk kan forstå hvor vanskelig det har vært. Det har vært et mareritt, forteller «Marte», som har en datter med skolevegring.
– ET MARERITT: – Jeg tror ikke folk kan forstå hvor vanskelig det har vært. Det har vært et mareritt, forteller «Marte», som har en datter med skolevegring.

– Hun vil være på skolen og har nesten ikke fravær. Men hun har vært livredd hver eneste dag. Vi har levert en unge som har vært illskrikende og helt kritthvit. Vi har prøvd alle mulige løsninger. Hun er blitt møtt på parkeringsplassen, på skoleplassen, hun har ventet ute sammen med en voksen, og vi innså etter hvert at det var én hun kunne stole på. Assistenten har virkelig vært der for henne, sier Marte.

Men det gikk ikke likevel. I høst byttet hun skole, og der ser det ut til å gå mye bedre. Det har vært episoder, men hun mener at den nye skolen håndterer det på en bedre måte.

– Hun er ikke lenger redd, sier moren, før hun avslutter:

– Jeg tror ikke folk kan forstå hvor vanskelig det har vært. Det har vært et mareritt.

Det er Fylkesmannens oppgave å kontrollere at skoler og kommuner sikrer hver enkelt elev et trygt og godt skolemiljø. Skolen må handle raskt og riktig hvis dette ikke er tilfelle. I høst klaget foreldrene til kommunen og Fylkesmannen for behandlingen barnet deres fikk.

– Vi kan ikke uttale oss om enkeltsaker. Men generelt kan jeg si at det å ha det trygt og godt på skolen er en forutsetning for god læring, sier seksjonssjef i utdanningsavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo og Viken, Anita Rolland Frølich Fuglesang.

Podkast om skolevegring

I Trondheim sitter «Therese» i et lydstudio, klar til opptak. Den ferske podkasten hennes tar for seg ett eneste tema, skolevegring. Hennes sønn opplevde skolen som så utrygg at han fikk panikk- og angstanfall.

– Vi så det for seint. En av de viktigste grunnene til at han fikk skolevegring, var at han opplevde at ingen hørte på ham når han sa fra, når han sa nei. Vi bare fortsatte å presse på og sendte ham gråtende på skolen. Det er noe alle skoler sier at du har plikt til: å sende barnet ditt på skolen. Alle foreldre kjenner på det, sier Therese.

Hun følte selv at hun mislyktes, ikke bare overfor sin egen sønn, men også fordi kommunikasjonen med skolen ble problematisk.

Bildevisning

       ANFALL: «Therese» har en sønn som opplevde skolen som så utrygg at han fikk panikk- og angstanfall.
ANFALL: «Therese» har en sønn som opplevde skolen som så utrygg at han fikk panikk- og angstanfall.
Øystein Lie

I sommer flyttet familien til et nytt sted. Å flytte er ikke en løsning i seg selv, problemene blir jo med på flyttelasset, men de hadde lært noe på veien.

To uker før skolen skulle begynne, gikk de dit sammen. De hadde korte møter med den som skulle bli sønnens nye lærer. Han gikk rundt i skolegården, besøkte rektor og fikk se bilder av de nye lærerne og medelevene sine.

– Skolevegring har han fortsatt, noe som delvis henger sammen med diagnosen han har fått. Vi har vært sammen på skolen hver dag siden første skoledag, men vi vet aldri om vi greier å få ham til å være der eller ikke, sier Therese.

Hun forteller at hun lager podkast for å hjelpe andre som har barn som sliter med skoleangst.

– Felles for foreldrene er at de er redde og fortvilte. 90 prosent av dem jeg har snakket med, oppgir dårlig samarbeid med skolen som det største problemet. Det skyldes at det er et vanskelig tema å kommunisere om, som fører til at alle parter blir utrygge og lett går i forsvarsposisjon. Samtalene blir ikke som i et vanlig møte, der en sitter i en time og finner en løsning.

Therese forteller at hun ikke lenger er bekymret for sønnen sin.

– Han har en veldig god egenskap, ved at han er i stand til å fokusere veldig bra på det han er interessert i, blant annet data. Jeg tror at han kommer til å takle voksenlivet ganske bra.

Ikke nødvendigvis et økende problem

Ifølge norsk lov har alle elever rett til tilpasset opplæring og en trygg skolehverdag, uansett nivå og eventuelle diagnoser.

– Vi har ingen signaler om at skolevegring er en utfordring som er økende for barn og unge. Det vi imidlertid får høre, er at barna som har behov for ulike støttetiltak, er blitt yngre. Dette kan skyldes at det i de siste årene har vært ekstra trykk på tidlig innsats, samt det å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, sier forbundsleder Stig Johannessen i Skolelederforbundet.

– Hvilke tiltak setter dere i gang hvis det er snakk om mulig skolevegring?

– Det aller viktigste er å få tidlig informasjon, et godt samarbeid mellom hjem og skole, samt gode overganger mellom barnehage, grunnskole og videregående skoler. Tilgang til et godt lag rundt skolen og eleven er en nøkkel for å kunne sikre en forsvarlig løsning. Et slikt lag bør være tverrfaglig og bestå av flere yrkesgrupper med ulike former for ekspertise, kanskje spesielt på det sosialfaglige og helsefaglige feltet. Utfordringene er at det stadig blir mindre tilgang på nettopp slike ressurser. Mye er avhengig av kommunens økonomi og de interne prioriteringer i den enkelte kommune, sier Johannessen.

– Hvilke rutiner har skolen for melding til barnevernet?

– Dette er selvstendige vurderinger som tas på den enkelte skole. Ansatte i skolen har en lovbestemt opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Den er først og fremst begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger, slik at det kan ivareta og beskytte barn mot ulike former for omsorgssvikt og for å kunne gi barn med alvorlige atferdsvansker nødvendig hjelp og oppfølging.

– Mange foreldre med barn som er skolevegrere opplever å bli mistenkeliggjort av skolen. En del mener at det meldes til barnevernet nærmest som en rutine, for da har «skolen i alle fall gjort sitt»?

– Det er vanskelig for oss på nasjonalt nivå å kommentere enkeltsaker vi ikke har innsikt i, sier Johannessen.

En ny hverdag

Andrea, moren som for to år siden så sønnen stå gråtende ved skoleporten før han løp hjemover, forteller at ting er blitt bedre nå. Etter halvannet år med brev og møter med blant annet skolen, kontaktlærer, helsesykepleier, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) går han nå to fulle dager i uken på skolen, mens de tre siste avsluttes etter lunsj.

Nå går han på en ungdomsskole han selv har valgt.

– I dag har jeg det mye bedre, jeg har det faktisk veldig bra. Jeg har ikke den rare følelsen i magen lenger. Hvis den dukker opp, sier jeg ifra at jeg må stikke hjem. Det får jeg lov til. Jeg tar meg tid til å ta på meg skoene, forteller gutten.

– Lærerne virker veldig profesjonelle. De er flinke til å se ham og tilpasse undervisningen til hans nivå. Han er fortsatt preget, men det har vært en utvikling. Det er det aller viktigste for oss nå, sier Andrea.

Bildevisning

       ØDELAGT: – Vårt barn har fått ødelagt flere år av sin barndom, sier Andrea.
ØDELAGT: – Vårt barn har fått ødelagt flere år av sin barndom, sier Andrea.

Klaget til Fylkesmannen

Foreldrene klaget til Fylkesmannen fordi de mente flere instanser ikke har gjort jobben sin. Især skolen, som sendte bekymringsmelding til barnevernet. Det opplevde de som en stor, ekstra belastning.

I et svarbrev til foreldrene skrev Fylkesmannen den 2. september at «vi ikke kan se at ledelsen på skolen hadde en begrunnet bekymring for at eleven ble mishandlet i hjemmet eller at det forelå andre former for alvorlig omsorgssvikt» og at «skolen hadde en uriktig forståelse av reglene for opplysningsplikt til barnevernet».

– Vi kan ikke kommentere enkeltsaker, sier Grethe Hovde Parr, avdelingsdirektør hos Fylkesmannen i Oslo og Viken.

«Jeg kan ikke uttale meg om enkeltsaker. Det er sterkt beklagelig dersom skolen har gjort noe som er uriktig», skriver rektoren på skolen der gutten gikk, i en e-post til A-magasinet. og fortsetter:

«Alt er ikke juss når man undrer seg over om barn har det bra eller ikke bra. Tallgrunnlag peker på at det undermeldes til barnevernet, noe som fører til at det er barn som ikke får den bistanden de har behov for. Vi gjør hva vi kan for å få gode melderutiner og heller melde en gang for mye enn en for lite.»

Foreldrene til tenåringen sier at de bare ønsker at andre som havner i en liknende situasjon, skal få bedre hjelp enn den de selv fikk.

– Vårt barn har fått ødelagt flere år av sin barndom, sier Andrea.

widget-list