PYEONGCHANG: Den 29 år gamle franske helten kom inn på siste liggende skyting mens flaggrekken ved blinken blafret ivrig.

Han var i ferd med å ta seg oppover på listene.

Men han måtte skyte fem svarte blinker til hvitt for å ha en gullsjanse. Konkurrentene gjorde seg ferdige, traff og bommet. Fourcade lå og ventet på vinden. Til slutt hadde han fått alle blinker ned.

Så kom siste stående skyting. Den avgjørende. Nok en gang viste mannen fra Pyreneene at han har et helt annet hode til å takle slike situasjoner enn de fleste andre.

Da det hele var over, gjorde han noe som skiskyttere sjelden gjør. Han feiret allerede rett etter skyting. En knyttet neve mot halvfulle tribuner, opp mot en nattsvart himmel og lyskasterne som bader skiskytterstadion i et grelt TV-lys.

Frykt, skjelving og åndenød

Fourcade kan se ut som den alltid like selvsikre, vinnerskallen og mannen som alltid har kontroll. Dagen før han tok sitt første OL-gull i Sotsji var det derimot usikkerhet og frykt som dominerte.

Martin Fourcade på pressekonferanse sammen med den store overraskelsen. Svenske Sebastian Samuelsson tok sølvet. Det var hans første pallplass i karrièren.
Andreas Hillergren, TT/NTB scanpix

I boken “Mon rêve d’or et de neige” som han ga ut i fjor høst forteller han om sitt liv som en av historiens største skiskyttere. Det er ingen jubelhistorie.

Det handler også om hans såre forhold til sin eldre bror Simon, og ikke minst det opprivende bruddet med treneren Siegfried Mazet. Mazet sa opp for å ta jobb som trener for de norske skiskytterne. Hovedkonkurrenten.

Et av de sterkeste minnene han skriver om i boken er fra natten før sitt første gull-løp for fire år siden.

– Jeg liker å være mannen som alle vil slå, og som overvinner vekten og forventningene som er lagt på mine skuldre. Men da jeg lukker avisen, liggende på sengen alene på rommet i hjertet av den olympiske landsbyen, er jeg redd. Jeg er livredd og jeg rister stille og har trøbbel med puste.

Slik beskriver han kvelden før han tok sin første gullmedalje i OL. En bok som har fått gode kritikker i franske aviser som superseriøse Le Monde. Aviser som gjerne er skeptisk til idrettsutøvere som skriver selvbiografi i en alder av 29 år.

– Jeg er en annen mann nå

Nå er han fire år eldre. Han fikk med seg to OL-gull for fire år siden. Han var selvfølgelig skuffet etter 9.-plassen på sprinten søndag. Men han var langt unna de følelsene han hadde Sotsji-OL.

– Jeg var virkelig avslappet, jeg var selvsikker. Den gangen for fire år siden hadde jeg mye frykt, men jeg er en annen mann nå. Da jeg kom hit til Sør-Korea var det lettere å være i godt humør.

– Så da kan vi si at frykten er borte. Ingen søvnløse netter med pustetrøbbel og skjelving?

– Ja, svarer han kontant på Aftenpostens spørsmål.

Han er blitt tobarnsfar siden forrige sesong, han er blitt 29 år gammel og han dyrkes som fransk idrettshelt i hjemlandet mer enn noen gang tidligere.

Det er OL-sesong i 2018. I Frankrike er det slik at det er seier i OL som betyr noe for små vinteridretter, som skiskyting er i alpinlandet. Alene har han sørget for at skiskyting er en stadig mer populær idrett i hjemlandet. I 2017 kåret franske Eurosport ham til årets idrettsmann i Frankrike.

Gullene som endret alt

Han har fortalt at før de to gullene i Sotsji-OL var han en utøver som sporadisk fikk oppmerksomhet i hjemlandet. Etterpå ble han dyrket som en helt. Da det franske laget marsjerte inn på OL-stadion under åpningsseremonien var det Martin Fourcade som bar trikoloren.

Martin Fourcade har ikke alltid vært like selvsikker, like utrolig sterk som han virket på jaktstarten. For fire år siden var det en livredd franskmann som kom til OL. Fire år senere er det en mann uten frykt som vinner OL-gull nummer tre.
RUNE PETTER NESS

Fourcade er mannen som har ødelagt for norske skiskyttere mer enn de orker å tenke på. Det er syv år siden en nordmann vant verdenscupen i skiskyting sammenlagt. De neste seks årene handlet det om en som i perioder virket utilnærmelig. Han har vunnet seks år på rad. Fire av disse årene har det vært en nordmann som har kommet på plassen bak.

– Han er en snill mann. En rolig og avbalansert type som er veldig flink til å organisere. Når han er hjemme er han virkelig en hjemmets mann, og han er svært sjenerøs overfor folk som betyr noe for ham, sier hans kone Hélène Uzabiaga i et sjeldent intervju med den franske avisen Le Parisien.

De møttes på ski og har vært kjærester siden 12-årsalderen. Han er oppvokst i Pyreneene men paret bor nå sammen i Villard-de-Lans ikke langt fra den gamle OL-byen Grenoble.

Dro hjemmefra tidlig

Som 16-åring reiste han bort fra hjembyen i Pyreneene. Langt bort. Til den lille byen Prémanon i Jura-fjellene på den franske siden av grensen ikke langt fra Genève.

Her ligger det franske senteret for nordisk skiidrett. I Frankrike er skiskyting underlagt det samme forbundet som langrenn, hopp og kombinert.

Fourcade har gått den lange veien for å komme til et nivå som ofte virker uoppnåelige for konkurrentene. Atleten kunne nådd langt i flere idretter. Men det ble den franske miniidretten skiskyting.

– Vi er vokst opp på 2000 meters høyde i Pyreneene og skiidrett var naturlig for oss. Foreldrene våre ville at vi skulle være aktive i idrett og vi ønsket det selv også. Jeg prøvde meg på alpinski og jeg prøvde langrenn. Jeg elsket å være ute i naturen, og det kunne du være når du gikk langrenn. Du slapp unna den kjedelige ventingen på skiheisen. Dermed foretrakk jeg langrenn, foreller Fourcade

Inspirert av egen dårlig skyting

Skiskyting ble det rett og slett fordi han var en dårlig skytter.

– Jeg var elendig med geværet. Men jeg så det som en utfordring, og jeg fortsatte derfor med skiskyting. I tillegg drev broren min på med det. Han var sterk og god. Jeg ville følge etter ham.

Nå ser han resultatene. Og i seierens stund hadde han ingen problemer med å skjønne frustrasjonen som Johannes Thingnes Bø føler etter jaktstarten.

Stryningen har ikke fått det til, har gått sine to dårligste renn for sesongen og havnet til slutt på en 21. plass.

– Da vi snakket om lekene i forkant sa vi til hverandre at i et OL er det mange muligheter for outsidere. Og det var ikke sikkert at det kom til å stå mellom oss her nede.

Det har det heller ikke. Mandag sto det mellom Martin Fourcade og resten av verden.