En idrett der to nasjoner deler de ti første plassene i et verdenscuprenn, som på Beitostølen lørdag, risikerer å være på vei ut. Seks norske og fire russiske løpere delte oppmerksomheten seg imellom på mennenes 30 km, og enda deltok ikke to av de beste norske løperne.

Blant kvinnene har resultatene vært et problem i flere år. Der har vi sett en nesten total dominans av norske løpere, og alle jubler nå for at svenskene har kommet seg opp på norsk nivå. Så er vi i hvert fall to.

Ikke spesielt heftig

Hvordan skal skiforbundene, det internasjonale og de nasjonale, klare å selge sin idrett når interessen er så smal?

Som en idrett med TV-sendinger i flere land og tilsvarende sponsor- og medieinntekter, står langrenn i fare for å bli en miniidrett. Den er det vel allerede nå.

Aftenpostens sportskommentator Ola Bernhus.
Vegard Grøtt

På en helg hvor TV-sportskanaler Europa rundt er pepret med begivenheter fra morgen til kveld fremstår ikke langrenn på Beitostølen som spesielt fascinerende.

Når til og med markedsdirektøren i Det internasjonale skiforbundet, Jürg Capol, her i Aftenposten sier rett ut at det vil bli vanskelig å få arrangører i fremtiden, er problemet åpenbart.

Det som skjedde denne helgen, da franske La Clusaz ikke fikk finansiert sine renn og overlot dem til Beitostølen, er en dyster påminnelse om at denne idretten er presset.

Og økonomien da

Det begynner og slutter med pengene, det gjør vanligvis det.

Det pågår en ødeleggende konflikt gående mellom FIS og noen nasjoner, blant dem Norge, om fordeling av sponsorinntektene. Vi ser en løpende diskusjon om rennprogrammet i verdenscupen, en duell mellom dem som leter etter nye, spennende TV-formater og dem som sverger til tradisjonene.

Til det siste – det er neppe nostalgikere som elsker fem mil med intervallstart som kommer til å redde sporten. Men kanskje er det heller ikke nok med nye distanser, regler og stil. Riktignok er sprint godt tilpasset et to timers TV-format, i motsetning til fire og en halv time fra Beitostølen, men holder det at verdenscupen får flere sprintrenn, som i år?

Flere problemer

Som mange idretter rammes også langrenn av et stadig mer komplisert regelverk, enten det gjelder stilarter, soner i løypene, skifting av spor, utstyr, smøring eller annet som man måtte finne på for å oppnå detaljert rettferdighet.

Det gjør idretten mindre oversiktlig.

Det norske damelaget vant søndagens stafett overlegent. Her er Ingvild Flugstad Østberg, Therese Johaug, Ragnhild Haga og Heidi Weng.
Jon Olav Nesvold / BILDBYRÅN NORWAY

Og på toppen kommer det aller alvorligste: Klimaet. Det er ikke bare pengene som mangler, det er snøen også. Det vil ikke bli mer snø fremover. Mellom-Europa står i fare for å bli eliminert som arrangørområde for langrenn.

Snø kan produseres. Det er dyrt og miljøskadelig og neppe nok til å redde interessen.

Så får vi prøve, så langt det går, å dele TV-kommentatorenes uhemmede glede over at norske løpere gjør rent spor. Og vi kan glede oss over at det fortsatt er mange unge norske løpere som vil gå på ski, for langrenn er en flott idrett.

Men når vi ser at også det siste er truet av store kostnader til utstyr, i den grad at mange foreldre ikke klarer å stille opp lenger, er det grunn til å se dystert på fremtiden.

Langrenn er presset på alle områder.