Hvorvidt Therese Johaug står på startstreken i OL neste vinter er utenfor hennes makt. Nå ser hun fram til å bli ferdig med høringen i Idrettens voldgiftsrett.

Den siste uken har skiyndlingen fra Dalsbygda holdt tankene unna Lausanne gjennom timelange treningsøkter på Sognefjellet. I tospann med broren Karstein legger hun grunnlaget for det hun håper blir OL-suksess i Sør-Korea om snaut ni måneder.

Men hun vet at tankene på det som venter i CAS, kommer. Hun kjenner seg veldig klar for å bli ferdig med dopingsaken, men først venter en tøff sisterunde.

For siste gang må hun forklare seg i detalj om bakgrunnen for at hun 16. september i fjor avla en positiv dopingprøve for det forbudte stoffet clostebol.

– Jeg må gå gjennom det som skjedde, én gang til oppe i hodet. Repetere det. Det er lenge siden dette skjedde, men jeg må bare hente det opp igjen, sier Johaug til NTB.

– Det skal bare bli godt å bli ferdig. Komme ned dit, gi sin forklaring, og da er det på en på en måte det siste jeg gjør (i saken).

Følelser

Enn så lenge har hun ikke mistet nattesøvnen av tanken på høringen som venter 6. juni.

– Foreløpig klarer jeg å skyve det unna. Jeg har veldig flinke folk rundt meg som hjelper meg med det, og som tar mesteparten av støyten. Så jeg tenker ikke så mye på det ennå. Men det skjer vel når man kommer hjem og henter opp igjen litt papirer og går igjennom dem. Da vil det komme mer og mer.

Therese Johaug får ikke trene med landslaget. Da er broren Karstein Johaug nyttig sparringspartner.
Torstein Bøe / NTB scanpix

Allmennheten ble gjort kjent med 28-åringens dopingprøve på en pressekonferanse 13. oktober. Da tok følelsene overhånd for langrennsesset, som gråt og tørket tårer mens hun bedyret sin uskyld.

Når hun møter i CAS tror hun at hun skal ha bedre kontroll på det emosjonelle.

– Jeg tror jeg skal klare det bra. Jeg har vært gjennom veldig mye siden denne saken startet, og nå har jeg har fått det mer på avstand og ser mer helheten i det. Det verste er unnagjort. Men man vet aldri hvordan man reagerer, sier en åpenhjertig Johaug.

CAS-ekspert

Hun har hyret inn stjerneadvokaten Mike Morgan, som er spesialist på idrettstvister. Han har flere gode CAS-resultater å vise til.

– At han har vært i CAS før og vet hvilke rutiner som finnes og hva vi går til, og kan berolige meg med det. Det gjør meg rolig også, sier Johaug.

Hun har ikke hatt kontakt med den tidligere landslagslegen Fredrik Bendiksen, som hun har kalt inn som vitne i CAS-høringen. Men hun holder fast på at hun ikke bærer nag til ham.

– Jeg har ikke et vondt ord å si om Fredrik. Det er like synd på ham som på meg i denne saken.

Bendiksen var legen som ga Johaug leppekremen Trofodermin og forsikret henne om at den ikke sto på forbudslisten til Verdens antidopingbyrå (WADA). Selv om hun ikke klandrer Bendiksen for den positive testen, erkjenner Johaug at dopingsaken har ført til at hun ikke lenger stoler på andre enn seg selv.

Stoler kun på seg selv

– Jeg stoler ikke på noen lenger. Det er bare meg selv, svarer hun på spørsmål om hva hun gjør for å være 100 prosent sikker på aldri å havne i samme situasjon igjen.

– Betyr det blir vanskelig å stole helt på det medisinske apparatet igjen?

– Ja, det gjør det. Denne saken har bevist at du ikke kan gjøre det. Det er utøveren selv som har ansvaret.

Johaug står fast på at hun aldri har jukset – og heller ikke har prøvd å jukse. Trofodermin brukte hun mot en kraftig solforbrent leppe. Hun stolte på legens anbefaling og så ikke dopingadvarselen som skal ha vært på pakken.

– Kan du forstå at folk stiller spørsmål ved at du ikke la merke til det?

– Ja, det kan jeg for så vidt forstå. Men det gjorde jeg ikke. Jeg åpnet pakken, kastet pakningsvedlegget og esken og begynte å bruke kremen. Alle kan være etterpåkloke. Det som skjedde, det skjedde, og nå er jeg i den situasjonen jeg er i. Jeg må bare gjøre det beste jeg kan ut fra de mulighetene jeg har nå, sier hun til NTB.

15 måneder

For Johaugs del handler det mye om å forberede seg så godt hun kan til et OL hun ikke vet om hun får gå. Med dagens utestengelse på 13 måneder rekker hun lekene. Om Det internasjonale skiforbundet (FIS) når fram med anken i CAS, kan Pyeongchang-drømmen være over.

– Hva er smertegrensen?

– Det er egentlig 15 måneder. Får jeg inntil 15 måneder, så rekker jeg OL. Får jeg mer, så gjør jeg ikke det, vurderer hun.

Enn så lenge vil hun ikke tenke på hva hun gjør om OL ryker.

– Det får vi ta en status på den dagen jeg får dommen fra CAS. Jeg må egentlig bare vente og se. Jeg forbereder meg på den straffen som foreligger i dag, men jeg vet med meg selv at det kan ryke.