Tirsdag skjer det. Da åpner Idrettens voldgiftsrett i Lausanne dørene for en av norsk idretts aller største stjerner.

Flere av idrettsverdens mest kjente profiler har vært nettopp her. Bygget er omringet av gjerder og har hage med fontene og skulpturer hugd i stein. Høringsrommet har lange, hvite fløyelsgardiner.

Men herskapeligheten til tross, Château de Béthusy er slottet idrettsutøverne frykter.

– De som er her, er kanskje ikke forberedt på alle spørsmålene som kommer. De føler det er et tøft miljø å være i, forklarer generalsekretær i idrettens voldgiftsrett (CAS), Matthieu Reeb, til Aftenposten.

Therese Johaug møter i CAS i Lausanne tirsdag.
Torstei Bøe / NTB scanpix

– Ekstremt ubehagelig

CAS kan enklest betegnes som idrettens høyesterett. Det er mulig å anke nasjonale dommer, utestengelser og sanksjoner hit. Da det ble opprettet av Den internasjonale olympiske komité 30. juni 1984, var poenget at man trengte en uavhengig domstol som kunne fungere som en overordnet ankeinstans for alle typer idrettskonflikter.

Siden er det blitt et fryktet sted for idrettsutøvere.

Etter det vi vet, er det fire nordmenn som har måttet møte i CAS tidligere: Kappgjenger Erik Tysse, bryter Fritz Aanes, sprangrytter Tony André Hansen og langrennsløper Martin Johnsrud Sundby.

Flere av dem har fortalt hvor ille de synes opplevelsen var. Senest Sundby denne uken.

– Det var to ekstremt ubehagelige dager, fortalte han.

– Jeg tenker ikke på CAS som noe spesielt kaldt eller en særlig utfordrende domstol, sammenlignet med andre rettsinstanser jeg har erfaring med. Jeg har ikke noen grunn til å tenke at det er noe kaldere enn andre steder, sier Therese Johaugs forsvarer, Christian B. Hjort.
Monica Strømdahl

Sundby opplevde det som en domstol «som har mistet en form for menneskelig preg».

Nå er det altså Therese Johaug sin tur.

– Vi forbereder henne så godt vi kan på det å være i en rettssal. For henne er jo dette en ny opplevelse. I Norge var det i tillegg et enormt presseoppbud også inne i rommet. Her er det jo lukket. Slik sett vil det være annerledes enn det var i Norge, sier Johaugs forsvarer, Christian B. Hjort.

– Konteksten er spesiell

Skiforbundets advokat, Anne-Lise Rolland, har en litt annen erfaring enn utøverne. Hun opplevde å bli tatt imot på en god måte da hun representerte Martin Johnsrud Sundby i CAS. Samtidig har hun forståelse for at utøvere ser det annerledes.

– Jeg tror du får det samme svaret hvis du spør en person som aldri har vært i norsk rett før, om hvordan de opplever å være en part der. Det er en ny opplevelse som for mange er stressfylt. Jeg vet ikke om det er en særsituasjon for CAS. Særlig hvis det gjelder personlige saker, og det å bli anklaget for brudd på dopingregler, er veldig tøft, sier Rolland, som også tror at det kan være forskjell fra sak til sak, og dommer til dommer.

Slik ser høringslokalene ut fra innsiden. Her inne skal Therese Johaug forsvare seg den 6. juni.
Danielle Kleinman/CAS

– Det er helt sant at spørsmålene er litt pågående. De blir utspurt om hvorfor de gjorde sånn og sånn. Jeg skjønner at konteksten er litt spesiell, særlig når utøverne ikke har vært i en slik situasjon før, sier Reeb i CAS.

Sigmund Loland, professor ved Norges idrettshøgskole, har jobbet med antidopingarbeid i en årrekke. Han mener utøveres misnøye ikke er representativt for hvilken anseelse domstolen har i internasjonal idrett.

– Mitt inntrykk er at det er respekt for CAS og at domstolen ansees for å være uavhengig og solid juridisk. Selv om jeg hører at utøvere har blandede erfaringer, så nyter domssystemet respekt, sier han.

Bak lukkede dører

Han peker på et annet område hvor det kan være grunn til merknader med måten CAS drives.

– Kritikken fra norsk hold er knyttet til åpenhet og at det må være åpne høringer, sier Loland.

Johaug-høringen på tirsdag går for lukkede dører. Teamet rundt langrennsstjernen ønsket en åpen høring.

– Vi har bare ett eksempel på en åpen høring. Det var i 1998. Jeg har ikke blitt gjort kjent med en slik forespørsel i denne saken, opplyser Reeb.

Loland sitter i den etiske komiteen til Det internasjonale antidopingforbundet (WADA). Han sier at det foregår en større debatt i organisasjonen om åpenhet.

Rolland forteller at idretten selv har valgt et system med voldgift. En av konsekvensene med det er at sakene kan holdes konfidensielle.

– I dopingsaker er det idrettsutøvernes rett å holde sakene konfidensielle, helt frem til det foreligger en dom som går ut på at de har brutt regelverket eller til de blir suspendert. Blir de frifunnet, er det deres rett å holde saken konfidensiell for alltid, sier hun.

Sundby-saken ble ikke kjent for offentligheten før det forelå en endelig dom fra CAS, da var det gått halvannet år siden saken startet. Skiforbundet har sagt at de ønsket å være åpne om saken på et tidligere tidspunkt, Sundby har i ettertid sagt at han angret på at han valgte ikke å være det.

Johaug har imidlertid ikke fått ønsket om åpen høring godkjent.

– I denne saken har mitt standpunkt vært at vi bør ha åpne forhandlinger fordi det har vært så stor presseoppmerksomhet. Det mener jeg var et nødvendig og vellykket grep i domsutvalget, at det var åpent fra A til Å. Det var så mange ulike tanker om hva som egentlig har skjedd. Det var viktig for oss å la alle få høre hva som har skjedd. Det var heldig for Johaug også, sier Hjort og legger til:

– Selv om det er en belastning for Johaug å ha den oppmerksomheten, så veier hensynet til at det ikke skapes tvil om hva som faktisk skjer tyngre.

Aftenpodden Sport dro til fjells for å møte langrennsstjernene våre – for å snakke om barn, fotball, ferie og brunfarge. Blant annet: