Ikke siden tidlig på 1990-tallet har de beste norske langrennsløpere på herresiden droppet høydetrening. Denne sesongen gjør de det. OL-suksessen til høydevegrere som Johannes Høsflot Klæbo, Ragnhild Haga og Simen Hegstad Krüger har bidratt.

– Ingen dramatikk. Dette er ikke et eksperiment, bedyrer langrennssjef Vidar Løfshus.

I forrige uke rykket han ut med video på Skiforbundets egne sider for å berolige de langrennsinteresserte. Det har vært opplest og vedtatt som en sannhet i snart 30 år at høydetrening har vært nødvendig for suksess i utholdenhetsidretter. Men nå vraker det norske langrennslandslaget gamle sannheter og satser på en annen måte enn tidligere, selv om de har samling i Livigno på 1800 meter over havet den kommende uken.

Men det er mer enn samling på et sted hvor treningsforholdene er gode og de vet at norske langrennsløpere trives. Antall døgn på samlingen blir for få til at de får særlig høydeeffekt ut av det.

Det har skjedd gradvis, men har aldri vært så tydelig som før den kommende sesongen. Hele det norske herrelaget i allround (minus Emil Iversen) dropper all høydetrening. Bare Therese Johaug, Ingvild Flugstad Østberg og delvis Petter Northug følger det gamle opplegget med flere lange opphold i høyden både før sesongstart og underveis.

Sport i endring

Det er en langrennssport i endring som delvis har ført til at norsk langrenn revurderer treningsmetodene.

– Utviklingen har ført til at løperne trenger andre kvaliteter enn tidligere. Det er snakk om fart og tøffere avslutningstrening. Dette har vært med å påvirke de beslutningene som er tatt, sier langrennssjef Vidar Løfshus.

Martin Johnsrud Sundby og Johannes Høsflot Klæbo kom fra OL i Pyeongchang med et knippe medaljer. De hadde ikke gjennomført et gammeldags høyderegime før sesongen. Deres suksess har bidratt til at langrennsledelsen og løperne denne sesongen er blitt enige om å ikke gjennomføre den vanlige runden med høydesamlinger foran sesongen 2018/19.
CARL SANDIN / BILDBYRÅN

I høyden må det nemlig trenes med lav intensitet. Og det gjør at eksplosiv trening frarådes. Mange løpere har opp gjennom årene brent seg på å trene for hardt i høyden og ødelagt hele sesonger. Petter Northug er én av dem.

Vidar Løfshus viser til at det nå er kommet flere fagartikler som sår tvil om hvor nyttig høydetrening er. Men det som virkelig har fått fart på den norske langrennsflukten fra høyden, er suksessen under OL i Pyeongchang.

Av de fem som vant individuell OL-medalje, var det bare Marit Bjørgen som hadde gjennomført en klassisk høydetrening med tre til fire lengre treningsopphold i tynnere luft.

Trendskapere

Johannes Høsflot Klæbo, Ragnhild Haga og Simen Hegstad Krüger var alle løpere som ikke hadde prioritert høydetrening før OL. Alle tre tok gull i Sør-Korea. Det er blitt lagt merke til. Heller ikke Martin Johnsrud Sundby (to stafettgull og et sølv i Pyeongchang) trente i høyden på samme måte som tidligere.

– Det ble slik at Simen, Ragnhild og Martin lykkes bra. Da ble holdningen hos mange at da kan vi kjøre det ett år til, sier Løfshus.

Martin Johnsrud Sundby er en veteran som etter hvert har begynt å tvile.

– Det er andre krav nå enn før i tida, det er jeg helt sikker på. Før var det én ting som gjaldt, og det var å gå fortest mulig fra her og opp til toppen. Jeg tror det finnes mange argumenter for å være i høyden, men i moderne langrenn er det også mange argumenter imot, sa Sundby til NRK.no på tampen av sist sesong.

Utviklet over lang tid

Høydetrening, slik den er utviklet i norsk langrenn, går ut på at man har flere lange treningsperioder rundt 2000 meters høyde. Det er en oppskrift som har brakt gull, heder og ære til norsk langrenn siden Albertville-OL i 1992.

– Det var starten på det man kan kalle et høyderegime, og Val Senales ble etablert som en base for høsttreningen. Dette skapte en kultur for å drive på med systematisk høydetrening, og Norge hadde suksess med det utover på 1990-tallet, sier Øyvind Sandbakk.

Han er forsknings- og utviklingssjef i Olympiatoppen og professor ved NTNU i Trondheim.

Petter Northug er en som har sverget til høydetrening i mange år. Han hadde planer om å gjennomføre det tradisjonelle opplegget sammen med Ingvild Flugstad Østberg og Therese Johaug. Nå måtte han droppe en av samlingene etter sykdom i juli/august. Her er han i trening på breen i Val Senales.
Cornelius Poppe, NTB scanpix

Siden har norske landslagsløpere valfartet til dalen nord i Italia på grensen til Østerrike. Her er det en isbre med langrennsløyper på rundt 2800 meters høyde.

Sandbakk er en av dem som gir trenere og ledere i norsk langrenn råd om trening og utvikling. Han vil ikke kalle det gambling om norsk langrenn forbereder seg i lavlandet før den kommende vinteren. Men han advarer mot ikke å ta opp igjen høyderegimet. Det er et OL i 2022 i Beijing hvor løperne skal prestere i 1800 meters høyde. Det krever trening i høyden.

– Hvis landslaget går inn i OL i Beijing uten høydetrening, ville jeg syntes det var gambling. Det kan kanskje funke for noen få. Men erfaring viser systematisk at høydetrening funker, sier Sandbakk.

Skepsis

Samtidig er det en del som er skeptisk til norsk langrenns opplegg denne vinteren.

– Jeg er ikke kritisk til valget de har tatt, men jeg stiller meg undrende til om de er klar over hva de går glipp av, og da snakker jeg ikke bare om høydeeffekten. Jeg tror det at du kommer deg bort fra de daglige forpliktelser, bort fra mediene, bort fra alle ting som kan virke forstyrrende, er viktig. Du får tre ganger tre uker, som er ganske betydelig del av en treningssesong, hvor du ikke har fokus på noe annet enn å trene, sove og spise, sier Petter Soleng Skinstad, selv langrennsløper og ekspertkommentator på langrenn for TV 2 kommende vinter.

Hans ekspertkollega i NRK, Fredrik Aukland, er heller ikke overbevist om at det norske langrennsløpere nå gjør er det riktige.

– Høydetrening har vært en av de største suksessfaktorene til norsk langrenn siden 1980-tallet, sier Aukland til NRK og legger til at det er helt nødvendig med systematisk høydetrening over lang tid for å kunne prestere i høyden.

Petter Soleng Skinstad synes jo også det er merkelig at norsk langrenn nå dropper noe som så godt som alle utøvere innenfor utholdenhetsidrett i verden holder på med.

– Har de sett noe som ingen andre har fått med seg, spør han.

Svaret får vi kanskje under ski-VM i Seefeld neste år. Den østerrikske byen ligger snaut 1200 meter over havet.