– Jeg har fortsatt mange drømmer jeg ikke har oppfylt, sier 33-åringen, som har «holdt ut» lengst blant kvinnene i norsk hoppsport.

Hun debuterte allerede i det uoffisielle VM i 1999. Nå legger hun opp.

Jahr, født og opp vokst i Vikersund, fikk lørdag jobben med å skrive stilkarakterer for prøvehopperne i Raw Air. Hun er på hjemmebane i dette anlegget, som også har verdens største bakke.

Her har Jahr tatt sats mange ganger, også i skiflyvningsbakken. Den personlige rekorden på 155 meter stammer fra denne mammutbakken. Heretter blir hun tilskuer. Det var ikke meningen.

I vinduet øverst i saken kan du se mange bilder fra Line Jahrs hoppkarrière.

Ødela seg i siste hopp

– Under sesongens siste hopp i NM på Tolga i fjor, fikk jeg en vridning i kneet i landingen. Jeg klarte likevel å stå, og tror ikke mange har gjort det etter at korsbåndet hadde gått rett vest.

Jahr skjønte det ikke selv på det tidspunktet. Hun hadde knapt vært skadet før, bare et brudd i foten i 2008.

To dager etter operasjonen fikk hun så store smerter i leggen og kneet at det nesten var uutholdelig.

– Da hadde jeg fått blodpropp, forteller Jahr.

VM føltes innen rekkevidde

Hun mistet mye motivasjon, men bestemte seg likevel for å satse mot VM i Lahti. Mesterskapet to år tidligere, i Falun, hadde tross alt gitt VM-sølv på mixed-laget.

I nesten ett år har Jahr trent på Lillehammer, der hun bor, for å komme tilbake til landslaget igjen. Så skjedde det noe.

– Jeg fikk hoppet 15 hopp, men så begynte kneet å gjøre vondt. Først tenkte jeg det handlet om overbelastning, og at det ville hjelpe å ta det med ro. Da jeg var hos ortopeden 8. mars i år, hadde jeg bestemt meg. Jeg legger opp.

Jahr sier at det opplevelses hverken som lettelse eller vemodig.

– Men det er trist at det ble sånn.

Må på operasjonsbenken igjen

Veteranen skal gjennom ny operasjon i kneet 18. april, og ser at det vil bli vanskelig å komme inn på laget til OL i Pyeongchang. Kun 35 kvinnelige hoppere fra hele verden får være med der. Nå er hun glad for at hun fikk med seg OL i Sotsji.

– Jeg vet ikke utfallet av det neste inngrepet. I verste fall blir det seks uker på krykker, og fire måneder da jeg ikke får sette meg ned på huk. Fjerning av arrvev, og kanskje fiksing på menisken, står på listen.

I den lange karrièren, lagvenninnen Anette Sagen som kom året etter og ga seg for et par år siden, har gitt mange opplevelser.

– Foruten VM-medaljen og skiflyvning, var det stas å få hoppe på en Kollen-søndag med 20.000 tilskuere i 2013.

Ønsker seg en trenerjobb

Hun blir på ingen måte borte fra skihoppingen.

– Det er mange drømme jeg ikke har oppfylt. Jeg vil gjerne bidra til at andre jenter kan få oppfylt sine, sier Jahr.

Den kneopererte hopperen har vært trener for kvinnelige skihoppere som går på Norges Toppidrettsgymnas (NTG) på Lillehammer.

– Jeg kan godt tenke meg å bli trener i fremtiden.

17 år i verdenseliten er over. Fra å være pauseinnslag i herrenes hopprenn, har Jahr vært med på hele utviklingen: Kvinnene fikk først verdenscup, deretter innpass i VM og OL.

– Jeg angrer ikke på all trening og tid jeg har investert.