Alt har snudd for OL-deltager Akwasi Frimpong etter at han kom hjem fra Pyeongchang.

Ghaneseren, som ventet forgjeves på pressekorpset under OL, og som ble sist i konkurransen i skeleton, har fått et nytt liv etter OL.

For det første har OL-museet i Lausanne ønsket dressen han brukte på kjelken, men mye viktigere: Han har stilt opp i en rekke intervjuer og har flere interessenter som sponsorer. Han er dessuten ønsket flere steder i verden som foredragsholder, både på skoler og for 500 toppsjefer i næringslivet.

I april drar han til Ghana som ambassadør for Right To Play, organisasjonen som Johann Olav Koss startet i sin tid. Han skal til en konferanse i Nederland, og nylig fikk han invitasjon til galla for alle OL-utøverne fra Utah.

– Det har vært helt crazy. Jeg kan nesten ikke tro det, sier Frimpong på telefon fra USA.

På pressekonferansen i OL-byen. Akwasi Frimpong med leder/fysioterapeut Michael Davidsson (t.v.) og trener Lauri Bausch.
Cornelius Poppe, NTB scanpix

Kona forlangte ferie

Han er hjemme hos familien i Salt Lake City, og har også rukket en ferie med kone og liten datter på ti måneder i Mexico.

– Jeg måtte det, ellers ville hun ha skilt seg, fleiper Frimpong, som ikke engang kunne si til mediene hvor han skulle. Han var ettertraktet og etterspurt.

– Men jeg kan fortelle det nå, ler 32-åringen, som legger til at han ble gjenkjent også i Los Cabos.

Blir mange døgn hjemmefra

Han har vært mye borte i vinter, fordi mange av forberedelsene og konkurransesesongen foregår i Europa. Og selv om de nærmeste kom til Sør-Korea og fikk se sin kjære i aksjon, så har en utøver få muligheter til å være sammen med familien før alt er over.

Men det var andre som kom inn i leiren:

– Jeg fikk besøk av kong Willem-Alexander av Nederland i OL-byen. Det var stas, forteller Frimpong entusiastisk.

Etter OL ble det restitusjon med blant annet kuldebehandling.
PRIVAT

Lang vei frem til ID

Han og broren flyttet til sin mor i Nederland da han var åtte år. Hun hadde dratt i forveien noen år tidligere, for å skaffe seg jobb. Det var i treskolandet at ghaneseren utviklet seg som idrettsutøver, på friidrettsbanen.

Riktignok hadde han ikke dokumentene i orden. I 13 hadde han illegalt og uten rettigheter, og i frykt for å bli utvist. Selv om han ble nederlandsk juniormester på 200 meter som tenåring, turte ikke afrikaneren å konkurrere internasjonalt. Utøveren var redd for ikke å få vende hjem. Da han brakk beinet som 18-åring, var det vanskelig å oppdrive en lege som ville behandle ham.

Og selv om han fikk gå på Johan Cruyffs sportsskole og ble kåret til beste internasjonale elev, kunne han heller ikke dra til Barcelona for å få prisen. Den tidligere fotballspilleren Cruyff måtte besøke ham på skolen i Amsterdam.

USA betydde nye muligheter

Endelig, som 21 åring, fikk han papirene i orden. Året etter kom tilbudet om studier i USA, på grunn av løpingen.

Han slo til og er blitt der siden. Kona er amerikansk.

– Målet mitt var å kvalifisere meg i friidrett til sommer-OL i London i 2012, men en skade forhindret det. Litt tilfeldig fikk jeg tilbud om å prøve bob, sier Frimpong, som akkurat ikke kom med på Nederlands lag til Sotsji-OL.

Unna her, De beste i skeleton får en fart opp mot 140 km/t. Akwasi Frimpong i aksjon i OL.
ARND WIEGMANN / Reuters

Veien videre er gått via skeleton, der han klarte OL-kvalifiseringen, selv om han bare har holdt på i halvannet år.

Da han bestemte seg for å konkurrere for Ghana og bli landets andre vintersportsutøver i OL, så har Frimpong gått fullt og helt inn for oppgaven. Han har trent profesjonelt, og nådd det som var planen – å komme til OL. Men det stopper ikke der:

– Nå går jeg inn for fire nye år. Beijing 2022 har hele tiden vært målet mitt, forklarer Frimpong, som lover at han skal være mye bedre i sitt andre OL.

Dressen er senere gitt til OL-museet i Lausanne.
EDGAR SU / Reuters

Stress å drive med for mye

32-åringen forteller at det første halvannet året i denne idretten har ført til masse stress.

– Jeg måtte trene hardt ved siden av å selge støvsugere på døren til folk. Jeg hadde nemlig ikke nok sponsorer.

– Målet neste gang er å vinne Afrikas aller første OL-medalje, sier ghaneseren, som legger til:

– Det blir ikke lett, men hvis det var lett ville alle gjøre det. Jeg tror på meg selv, og er villig til å kjempe hardt.

Frimpong har hele tiden har sagt at dette prosjektet er så mye større enn ham selv.

Ønsker å være motivator

Han vil vise unge i sitt hjemland at alt er mulig. Den som har drømmer om å få til noe, må gå for det, selv om målet kan synes uoppnåelig.

Vinter-OL gir seg ikke selv for en ghaneser som er oppvokst uten snø og is, men Frimpong så muligheten da han bosatte seg i Utah.

Det samme klarte Nigerias kvinnelag i bob i OL. Sprinterne møtte hverandre da de studerte i Houston. Én av dem deltok i sommer-OL i London.

I Ghana har Frimpongs entusiasme og idrettsglede skapt ringvirkninger, ikke minst ved å etablere et bob- og skeletonforbund.

Mennesker der ønsker å bidra til rekruttering.

Pappa sammen med vesle Ashanti.
Privat

Havnet på museum

Selve racingdressen kommer til å bli «udødeliggjort» på museum.

– Jeg kunne ikke gi bort hjelmen, for den føler jeg er mer personlig.

Frimpong kan nesten ikke forstå at tilværelsen har endret seg til det bedre. Brevene er strømmet inn fra Sør-Korea, der han også fikk omtale etter hvert.

– Jeg var en uerfaren utøver, og en uke før jeg skulle til OL hadde jeg ikke engang fått representasjonsklær fra Ghana, men det ordnet seg til slutt.

Han var naturlig nok landets flaggbærer under åpningsseremonien.

Et stolt øyeblikk.