— Mentalt skulle jeg fint kunnet sitte i følgebilen sammen med Stig i dette VM også. Men fysisk er jeg ikke i stand til det, sier Tommy Josefsen.

Det var under forrige sykkel-VM i Ponferrada i Spania det gikk så fryktelig galt. For å unngå å kjøre på noen tilskuere, som hadde kommet inn i løypa, valgte Stig Kristiansen å styre den norsk-kroatiske følgebilen med en fart på rundt 60 kilometer i timen inn i et tre. Kristiansen, Josefsen og den kroatiske sykkelpresidenten Martin Čotar fikk alle alvorlige skader, og de kommer til å være merket for resten av livet. Men det handler om det de selv kaller "småting", som manglende fleksibilitet i en arm, smerter som gjør det umulig å løpe og noen minner som er umulig å viske vekk. Det kunne gått så mye, mye verre.

- Det var en hårsbredd fra at familien min skulle bli uten far

Tilbake i jobb

Alle tre er tilbake i sine sykkeljobber. Stig Kristiansen kjørte følgebil for første gang igjen tidlig i april. Tommy Josefsen, som var på sykehus og satt i rullestol i et halvt år, har endelig kastet krykkene, men smertene hindrer ham fra å gå helt normalt. Det vil han sannsynligvis kunne gjøre når en plate i det venstre låret fjernes neste vår.

Slik så den norske følgebilen ut etter den nesten fatale ulykken i Spania i fjor.
Vidar Ruud NTB/Scanpix

— Jeg håper i hvert fall det, sier han.Mekanikeren var tilbake i 20 prosents jobb fra 1. august, og han har allerede vært på flere turer med norske landslag.

— Jeg klarer ikke å gjøre en fullgod jobb. Jeg kan ikke sitte i en følgebil, fordi jeg stivner fort og kan ikke hoppe ut og bytte et hjul raskt. Det må gå veldig fort. Det blir i stedet å gjøre en mekanikerjobb på hotellet, som å vaske klær, vaske sykler og rigge opp bilen, sier Josefsen.

Et vondt år

Det har vært et slitsomt år for 39-åringen. Det er til å forstå når man vet hvilke skader han fikk i ulykken:

Knust albue, brukket håndledd, bekkenet i fem deler, noen brudd i ryggen og begge lårbena brukket.

— På det verste var det ordentlig ille. Halvåret på sykehus og i rullestol ser jeg på som helt bortkastet. Men det gikk på et vis, det måtte jo gjøre det. Jeg valgte å fokusere på all den støtten jeg fikk både fra sykkelmiljøet og andre venner/familie. Den var veldig viktig for meg. Men fra jeg kunne reise meg fra rullestolen og i stedet bruke krykker har det gått bedre og bedre. Jeg fikk være med U23-landslaget til Flandern Rundt tidlig i april for å komme inn i miljøet igjen. Jeg jobbet ikke, men var i hvert fall der, forteller han og viser frem en arm og noen fingre som ikke går an å strekke helt ut.

— Jeg kastet krykkene for et par uker siden, men om jeg skal gå en lang tur må jeg ha dem med. Jeg er litt lei av dem, så det blir heller til at jeg går litt mindre, understreker den opprinnelige Oslo-mannen som nå er bosatt på Jessheim.

Venter oppmerksomhet

Selv om de to norske allerede har vært i miljøet en god stund er de forberedt på at det vil bli spesielt å komme tilbake til VM.

— Det blir nok mer oppmerksomhet, men det er egentlig helt greit. Jeg håper Det internasjonale forbundet (UCI) har lært, men jeg vet ikke. Jeg tror slike ulykker kan skje igjen. Og det av den grunn at man kan ikke sperre av alt. Så det må bli større fokus på at publikum ikke slipper ut i veien på farlige steder, sier Josefsen som var med som mekaniker i et VM for første gang i 2002. Tilskuere i løypen er en del av syklingen, tenk bare på hvordan folk løper ved siden av rytterne opp fjellene i Tour de France.

— Men de løper ikke ved siden av i utforbakkene. Det er litt forskjell på farten. Ulykken skjedde i en utforbakke. Løypa blir automatisk mer oversiktlig om du kommer i 20 kilometer eller om du kommer i 60. Hadde vi kommet i 20 km ville dette aldri skjedde. I fjellene er man mer oppmerksom på at det er mer folk. Man tar det mer med ro. I utforbakker er det nesten aldri folk på et sykkelløp, og du forventer i hvert fall ikke at de skal stå midt i veien, poengterer Josefsen.

Slik reagerte de norske sykkelrytterne da de så ulykkesbilen

Måtte purre for svar

Etter ulykken var norske ledere svært kritisk til både den generelle sikkerheten og ikke minst til bilene de fikk tildelt under mesterskapet i Spania. Det medførte en offisiell henvendelse til UCI.

-Vi har bedt om at det blir tatt en risikoanalyse bla. med bruk av gjerder og av bilene man blir tildelt. Vi ønsker også kamera i bilen slik at vi kan se og lære dersom noe går galt. Der som det er mulig med egne biler der det er mulig, sier sykkelpresident Harald Tiedemann Hansen.

- Har dere fått svar?

— Vi har fått en takk for brevet, og at de vil ta våre innspill til vurdering, men vi måtte purre for å få et svar, sier Tiedemann Hansen. Kommende helg blir han valgt inn i styret av UCI og dermed får større sjanse til å påvirke blant annet sikkerhet.

Aftenposten har også sendt e-post til UCI med spørsmål om sikkerhet uten å få svar.

Men landslagssjef Stig Kristiansen mener det allerede har skjedd noe.

— Jeg merker det på hva de vektlegger på lagledermøte, hvordan de ønsker at bilkøen skal oppføre seg. De er mer på. Det er godt å få med seg.

Her kan du lese om da landslagssjefen kjørte følgebil for første gang etter ulykken

Under VM i Bergen om to år er det arrangøren og i siste instans Harald Tiedemann Hansen selv som sitter med ansvaret.

— I Bergen mener vi at vi hadde trengt 42 kilometer med gjerder. Det er vi dessverre sjanseløse på. Det er nesten ikke å oppdrive så mange gjerder. Så det er opp til oss å finne ut hvor det eventuelt kan skje noe og plassere gjerdene deretter, sier Tiedemann Hansen.

Kroatisk leder: -Det tok et halvt år

I årets VM-by Richmond møter de to norske ikke kroaten som satt sammen med dem i bilen. Til tross for at han fremdeles er sykkelpresident i landet, har Martin Čotar valgt å holde seg hjemme.

— Det har ingenting å gjøre med det som skjedde i fjor. Vi sender få ryttere til VM i år, og jeg lar andre ledere få turen, sa Čotar som var i ferd med å plukke vindruer da Aftenposten fikk tak i ham på telefon like før helgen.

Han har litt problemer med en hofte og den høyre armen, men klager ikke.

— Jeg fungerer helt greit. Jeg var to måneder på sykehus og i rehabilitering. Etter et halvt år var jeg så godt som normal igjen. Da var jeg tilbake på sykkelen, og jeg kan sykle så mye jeg vil. Nå er det bare minner – og jeg har fått noen nye venner, både i Norge og i Spania, forklarte kroaten før han la til:

— Stig Kristiansen kunne ikke gjort noe annerledes, men jeg er glad jeg ikke er i hans posisjon. Han har det tydeligvis ikke lett med som skjedde.