– Når det verste sjokket har roet seg, går ting litt videre. Jeg glemmer det ikke helt, og det er noen dager som er litt tøffe. Når jeg er på ritt og samling er det bedre, for da skjer det alltid noe, forteller Andreas til iTromsø.

Han og familien har de siste månedene vært preget av at pappa Arild Leknessund (46) ble rammet av en alvorlig kreftsykdom i mai. Den siste tiden har vært tøff.

– Det er en blanding av tristhet og fleiping med meg selv. Det er slik vi får dagene til å gå rundt. Jeg har ikke sluttet å smile, jeg har ikke sluttet å fleipe, men av og til sitter vi her og er uendelig trist. Det viktigste vi kan gjøre nå er å ha best mulig dager, sier pappa Arild.

Hjernesvulst

iTromsø møter Andreas og Arild hjemme på Tromsøya – noen steinkast fra Alfheim stadion. Andreas er Norges største sykkeltalent og har lagt bak seg en meget god sesong på Uno-X og landslaget.

I oppveksten var det nettopp pappa som inspirerte Andreas til å begynne med sykkel. For drøyt tre år siden flyttet stortalentet til Bærum, der han har gått på Norges Toppidrettsgymnas (NTG), men nå er han hjemme på ferie.

Det er mange som ikke vet hva han og familien har gått igjennom de siste månedene. Pappa Arild, som er barnelege på UNN, fikk 1. mai vite at han har fått hjernesvulst. I motsetning til en god del andre kreftformer, er det svært få som blir friske av diagnosen han har fått.

– Det er en av de mest alvorlige kreftformer som finnes og er ganske sjelden. 200–250 får den i året i Norge. Gjennomsnittlig overlevelse er 12–14 måneder, forteller han.

TØFF TID: På grunn av farens sykdom kommer Andreas til å være mer hjemme i Tromsø i tiden som kommer.
Ronald Johansen / iTromsø

Sterk debutsesong som senior

I mai ble Arild hasteoperert og har siden fått behandling. Til tross for den forferdelige nyheten, som kom midt i sesongstarten, har Andreas prestert i verdensklasse på en rekke ritt.

For mange er det en tøff overgang fra junior til senior, men dette har 19-åringen fra Tromsø taklet meget bra.

Andreas har vist at han er en sammenlagtrytter Norge kommer til å få mye glede av de neste årene. U23-syklisten tok et sensasjonelt NM-sølv på tempoen, bare syv sekunder bak Edvald Boasson Hagen, i juni.

– Det er kanskje det jeg husker aller best fra sist sesong, sier Andreas.

Men også på NM-fellesstarten markerte han seg. Han gikk tidlig i brudd, og da slet de andre lagene seg ut da de skulle ta ham igjen. Uno-X-laget sparte krefter – og vant tredobbelt.

– Jeg skal ikke si at det var min fortjeneste at de klarte det, men jeg gjorde det enkelt for dem, sier Andreas med et smil.

I VM kom han på 13.-plass i U23-klassen på tempoen – i konkurranse med utøvere som er ett-to år eldre enn ham.

– Det var ikke den beste gjennomføringen jeg har hatt. Jeg startet altfor rolig og burde disponert løpet annerledes. Men bortsett fra det, er jeg fornøyd med resultatet.

INSPIRASJONSKILDE: Pappa Arild var den som inspirerte Andreas til å begynne med sykkel. Stort sett går det i sykkel når de prater sammen.
Ronald Johansen / iTromsø

Andreas har trent 900 timer det siste året. I den vanskelige tiden har idretten vært et slags fristed.

– Det blir litt klisje å si det, men det har vært slik. Uansett handler det bare om å ha noe å gjøre. Jeg bruker mest tid på syklingen. Samtidig ser man at idretten ikke betyr alt, når slike ting skjer, men det er viktig å ha noe å holde på med, sier Andreas.

Pappa er en av hans viktigste støttespillere. Han var den som begynte med sykling i familien.

– Først skjønte søsteren min (Oda) at hun skulle begynne med det, deretter begynte jeg. Det var der det startet, da jeg var 11–12 år. Frem til jeg begynte på NTG, var han treneren min og en av trenerne i ungdomsgruppa i Tromsø Cykleklubb, sier Andreas.

ENGASJERT: Arild er svært opptatt av sønnens sykkelkarriere og tror det ikke er så mange årene før han debuterer i Tour de France. – Rolig nå, sier Andreas.
Ronald Johansen / iTromsø

Når de snakker sammen på telefon, er det stort sett alltid om sykkel. Slik har det også vært de siste månedene.

– Han blander seg ganske mye og har teorier om hva som er viktig å gjøre. Jeg vurderer litt det han sier, men han har ikke samme tyngden som treneren min på NTG (Lars Holm).

– Jo, men høydetrening er ganske viktig! Du burde vært en måned på 2.000 høydemeter, bryter pappa inn.

– Vi tar ikke dette nå, sier Andreas med et smil.

Vil være mer hjemme

På grunn av pappas sykdom kommer han til å være mer hjemme i tiden som kommer.

– Treningen i vinter er ganske lett å gjøre her. Det handler om å få tak i ei god rulle og ha en vintersykkel. Og det er trivelig å være hjemme, og jeg har mange kompiser i Tromsø, sier han.

I tillegg til å klare å ha fokus på toppidretten, har Andreas også tatt alle de siste eksamenene på videregående i vår.

Han har fått den støtten han trenger på laget.

– Uno-X gjør det de kan. Det er ikke så mye jeg har trengt. De spør hvordan det går og er på tilbudssiden, men utenom dét er det ikke så mye mer jeg trenger. Det er fint når noen spør hvordan det går, sier han.

Ny operasjon

I forrige uke kom en nedslående beskjed. Arild har fått tilbakefall, og i neste uke må han igjennom en ny omfattende operasjon på Rikshospitalet i Oslo.

– Jeg har veldig liten sjanse for å bli frisk. Det handler om å ”kjøpe” dager, uker og måneder så lenge det går, sier han.

Det er tungt å tenke på at han kanskje ikke får oppleve hele sønnens karriere.

– Det føles forferdelig urettferdig. Det er ingen årsaker til at jeg fikk dette. Den vanligste alderen til de som får denne typen kreft er 60–70 år, men det er dessverre også enkelte i 20-årene som er så uheldig å få denne kreftformen, forteller Arild.

Men han er klar på følgende:

– Uansett hva som skjer med meg, så står Andreas på egne bein. Det er det viktigste. Jeg blir stolt av det han gjør, men han står på egne bein og jobber for sin utvikling.

Andreas supplerer:

– Uansett blir det tøft og jævlig trist, men jeg skal klare meg uansett. Den siste tiden har jeg merket at jeg har klart å fokusere på mitt liv og gjøre de tingene som trengs, selv om det er tøft.

Drømmehverdagen

Midt opp i alt dette er Arild opptatt av at resten av familien skal ha det bra. Paradoksalt nok har sykdommen gjort at han har fått mer tid med sine kjære: Kona Carina, deres to små barn, og barna Andreas og Oda fra hans tidligere forhold.

– Om noen hadde spurt meg for et halvt år siden: Hvordan ville drømmehverdagen din være? Så ville den inneholdt deler av ettermiddagene våre nå – at naboer og venner kommer innom, vi prater, drikker kaffe eller gjør andre ting i lag. Men før sykdommen handlet det om å få hverdagen til å gå rundt. Først var det jobb, deretter hjem og da ungene hadde lagt seg, var vi helt utslitt, sier Arild.

Og oppfordrer:

– Man må komme seg på trening, snakke med folk, komme seg på byen av til. Har man ikke tid til det, fordi livet er så intenst i hverdagen, så går man glipp av noe.

SMILET PÅ LUR: Selv om familien er i en svært tøff situasjon, er de opptatt av å ha best mulige dager.
Ronald Johansen / iTromsø

Andreas sier han merker lite til sykdommen når han er hjemme.

– Han prøver å lage så vanlige dager som mulig, på tross av sykdommen. Ting blir ikke verre enn det er, og det er ganske fint. Det er godt å være hjemme og se at ting er ganske normalt – selv om vi har dette hengende over oss. Det er viktig å ha de vanlige dagene, sier han.

LANDSLAGSUTØVER: Her er Andreas Leknessund på tempoen i VM i Bergen.
Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Sammenlagtrytter

Allerede har Andreas begynt å rette tankene mot neste sesong. Han skal trene enda mer.

– I den alderen jeg er nå handler det om forbedre kapasiteten enda mer. Når jeg blir eldre kan jeg fokusere mer på spisskompetanse. De aller beste er enda sterkere, så jeg må prøve å ta igjen dem, sier han.

Andreas ser for seg at han blir en sammenlagtrytter – en som kjemper om gul trøye i de store rittene. De typene har vært ganske sjeldne i Norge de siste årene.

– En spurter er jeg i alle fall ikke. Det er vanskelig å si nå, men det ser ut til at jeg kan hevde meg i tempo og klatring. Da er det naturlig at man blir sammenlagtrytter, og det er kult, men det er kanskje den verste kategorien å være i også, sier Andreas.

– Men kanskje også den mest spennende?

– Ja, hvis man først gjør det bra der, så er det rått, sier Andreas Leknessund.