Veien fra sykesengen føltes lang.

Da Frode Gautvik gikk rundt på hjertesenteret Feiringklinikken i Akershus, kom frykten.

«Finnes det hjertestarter i nærheten?»

«Får jeg høy puls nå, dør jeg».

Tankene traff plutselig. De var vanskelige å unngå.

Slik husker Frode Gautvik tilbake på månedene etter hjertestansen under Oslo Maraton for fire år siden.

Familien ventet

Men dagen det skjedde, er nesten forsvunnet fra minnet. Hvis han lukker øynene og tenker tilbake til septemberdagen i 2014, dukker det opp noen svake glimt fra startområdet.

Men ikke målgang. Dit kom han aldri.

Rett før mål, mens familien sto og ventet, kollapset han. Hjertestans. Ambulanse. Sykehus.

Det neste han husker, er at han våknet opp i en sykeseng. Og han la merke til at det var slanger overalt.

– Man blir glad for at man lever, sier Frode Gautvik til Aftenposten.

Løp sammen med kona

Lørdag løp han 10-kilometerklassen sammen med kona Marit.

– Det er en seier hver gang jeg gjør det. Jeg lever, bena fungerer og hodet fungerer, sier Frode Gautvik.

Frode Gautvik står i dokø før start.
Tor Stenersen

Det er spesielt å være tilbake, men det er ikke første gang.

De løp sammen også i 2015 – ett år etter hjertestansen. Året etter deltok Frode Gautvik på egen hånd.

Løpingen har bidratt til å overvinne frykten.

Noen ganger kan tankene fortsatt komme: Kan han stole på hjertet? Når stopper det neste gang? Men tankene kommer stadig sjeldnere.

Fikk trygghet til å trene

Fra ungdomstiden visste han at han hadde en hjertefeil. Men han hadde jevnlige legesjekker og ble aldri frarådet å gjøre noe.

Etter hjertestansen var han gjennom en operasjon. Nå er han frisk.

– Det er ingenting medisinsk som tilsier at jeg skal leve kortere enn andre, fastslår Frode Gautvik.

Frode og Marit Gautvik på plass i startområdet. Like i nærheten stanset Frodes hjerte for fire år siden.
Tor Stenersen

Han roser Ullevål sykehus, Rikshospitalet, venner, kolleger, familie og det nå nedlagte hjertesenteret Feiringklinikken. De hjalp ham med å gi slipp på frykten for at det skulle skje igjen.

– De ga meg trygghet knyttet til treningen. Det var helt avgjørende for at jeg våget å trene med høy intensitet igjen.

  • Slik gikk det i eliteklassene:

Konas frykt

Kona Marit fikk aldri se mannen passere målstreken ved Rådhusplassen i 2014. I stedet måtte hun haste til sykehuset.

Hun forteller at det tok tre-fire dager før mannen våknet. Og det tok enda lengre tid før beskjeden kom fra legene: Det kommer til å gå bra med ham.

Men det innebar ikke at frykten slapp taket.

Den meldte seg i alle mulige situasjoner. Hun kjente på det første gang mannen skulle på jobben, første gang han skulle fly og første gang han skulle på julebord alene.

– Når hjertet stopper, mister man tilliten til det hjertet. Jeg var livredd for ham, sier Marit Gautvik.

Slik var det i ett til halvannet år, forteller hun.

For Frode og Marit Gautvik var det viktig å overvinne frykten.
Tor Stenersen

Hun kan fortsatt føle frykt om hun ikke får tak i mannen, eller om noe ikke er som normalt.

Men som regel går det bra.

– Jeg har full tillit til at han er frisk igjen.

Nå sitter hun igjen med en klar oppfordring til andre som opplever lignende episoder:

– Kom dere ut i aktivitet. Sofaen er farligere enn Oslo Maraton.