Fortvilelsen hos Pedersen selv, hos foreldre og samboer, hos norske tilskuere og aller mest hos den strigråtende trener Edel Therese Høiseth var til å forstå, der og da.

Johann Olav Koss, vår siste allroundmester (1994), brukte ordene «utrolig, utrolig trist».

Den store sesongen

Men når mesterskapet kommer på avstand – og i idrett er det stadig nye begivenheter – bør andre følelser herske i norsk skøytesport. Det har vært en sesong som må kalles sensasjonell, selv med Pedersens fall da åtte og en halv runde gjensto av 10.000-meteren på Olympiastadion i Amsterdam.

Ola Bernhus, kommentator i Aftenposten.
Dons Signe / Rekaa Tone

Under OL tillot vi oss å skrive at Norge var blitt en stor skøytenasjon igjen. Det var dristig, to gull i OL er ikke nok til så store ord. De måtte bekreftes.

Det gjorde Håvard Holmefjord Lorentzen under sprint-VM. Det har Allan Dahl Johansson gjort under junior-VM i helgen og det gjorde Sverre Lunde Pedersen i allround-VM.

Nummer to sammenlagt er bevis nok. Når det skjedde med fall på et tidspunkt da han var i ferd med å utklasse nederlenderne, understreker det styrken i Pedersens prestasjon og styrken i den gjenreiste norske skøytesporten.

Pedersen står nå frem som verdens beste skøyteløper – men først fra neste sesong. Slik det er nå, vil han fortsatt være den som kollapset på 10.000 og mistet medaljen i fjor og den som falt fra gullet i år.

Han bør huskes for større prestasjoner enn det når karrieren en gang skal summeres. Det vil skje.

Men ja, slikt skjer

Når alt dette er sagt: Dette er idrett. Pedersen falt for egen tabbe. Enhver med interesse for idrett kan sette seg ned og skrive opp en rekke slike ulykkelige hendelser – om utøvere i alle idretter som faller fra heder og ære, som opplever at utstyret svikter, som felles av konkurrenter og andre ufortjente hendelser.

Ferskt eksempel: I OL ble outsideren André Myhrer vinner av slalåm fordi de to beste, Marcel Hirscher og Henrik Kristoffersen, kjørte ut. Det var greit. Myhrer fortjente gullet. Han holdt seg på beina.

Derfor har VM-vinner Patrick Roest ingen grunn til å unnskylde seg, som han nesten gjorde. Han gjennomførte et flott mesterskap, og han holdt på alle distanser.

Noe er nytt

Nederland er fortsatt verdens beste skøytenasjon. Men det nye er at Norge er nærmeste opponent.

Det er noe annet med dette mesterskapet i Amsterdam. Det viste allround-systemets fortreffelige poengberegning, slik vi i Norge lærte å elske det i tidligere tider. Mer spennende kan det neppe bli.

20.000 tilskuere fikk en opplevelse for livet, slik vi fikk på Bislett i gamle dager. Det var et nygammelt mesterskap. Utendørs, til og med.