Det er både opplysende og forvirrende å lese i Aftenposten om hvordan akademiene til Ajax og FC København, samt klubbene på Island driver sine spillere.

Ajax tester og følger opp hver enkelt spiller fra åtte års alder. FCK skjerper ikke kravene før guttene er 15 år. Klubber på Island ligner norske, men betalte og utdannede trenere følger hvert lag.

Hva skal vi finne på her? Fotballforbundet har som en begynnelse satt i gang prosjekter som Landslagsskolen og Kvalitetsklubb for å skape norske toppspillere, gjennomarbeidet og gjennomtenkt.

Men ikke uten dilemmaer og konflikter.

Aftenposten-kommentator Ola Bernhus.
Dons Signe / Rekaa Tone

Den overordnede tanken

For det første – er det så viktig å skape landslag som kommer med i mesterskap, at vi skal sette inn alle mulige tiltak som kan skape vinnere, topping av lagene fra tidlig alder, taktisk skolering og testing av 10-12-åringer, betalte trenere i stedet for foreldre, sortering av spillere gjennom sonetrening og landslagsskole, store kostnader for foreldre og tilhørende utstøting av barn med ressursfattige foreldre?

Det er lett å se at da blir prisen for høy.

Slik kan de ikke tenke på Ullevaal stadion. Der er det overordnede mål å få Norge med i EM- og VM-sluttspill.

Men samtidig legger NFF mye tanke og et stort arbeid i at flest mulig barn skal være med og holde på lengst mulig.

Men er det i det hele tatt mulig å drive fotball som en sosial virksomhet – flest mulig lengst mulig – når man samtidig har et mål om å finne og dyrke stjernetalentene?

Prisen må ned

Da kan det være lurt å tenke på kostnadene først. Etter at jeg skrev om kostnadseksplosjonen i norsk fotball, har fotballen kontret med at fotball slett ikke er dyrt.

Alle e-postene jeg har fått, tyder på at mange foreldre mener det motsatte.

Et par eksempler fra mailboksen:

I en ganske liten og nøysom klubb på Østlandet koster det foreldrene 8-10.000 kroner pr. barn i utstyr, treningsavgift og deltagelse i cuper/turneringer. I tillegg kommer tilleggskostnader til oppfølging av barnet, reiser, mat etc. som faller på foreldrene. En enslig mor med to barn sier at hun håper at det andre barnet ikke begynner med fotball, for det klarer hun ikke.

En annen er så «uheldig» at hans ene barn er blitt hentet til toppsatsing av en av våre toppklubber. Det koster i utgangspunktet 40.000 kroner, som en pakkepris. Han har to andre barn i fotballen også og kommer opp i 60–70 000 kroner totalt.

Dette er et toppforbruk og krever en brutto inntekt på over 100.000 kroner. Da gjelder det å ha god lønn.

En evig prioritering

Det finnes store penger i norsk fotball. Men de klubbene som har mest, vil neppe være med og finansiere ressursfattige familier eller betale for trenere rundt i de utallige klubbene. Har NFF penger til overs? Ja, men ikke i dette enorme omfanget. Skal stat og kommuner inn? Det finnes nok viktigere ting i det norske samfunnet enn å dyrke frem landslagsspillere i fotball.

Økonomien er et hasteproblem som må løses hvis alle skal være med.

Og deretter – hvilken modell passer Norge? Den islandske er nærmest, selv om vi aldri vil være i nærheten av å tilby topp oppfølging og utdannede trenere i alle lag.

Skolerte trenere i hver klubb til å følge opp foreldretrenerne kan kanskje finansieres og kan være første steg.

Så får kloke tenkere gruble over hva som er viktigst for fotballbarna, å utvikle teknikk og spilleforståelse først, eller bygge opp kraft og taktiske ferdigheter som grunnlag for senere utvikling.

Da gjenstår et siste og kanskje uløselig problem, å få profilerte debattanter, ledere, trenere og foreldre til å være enige. Ikke lett, det heller.