José Mourinho og Antonio Conte har et forhold der de tilsynelatende misliker den andre så intenst at vaktholdet ved innbytterbenkene bør være av det solide slaget.

Som ellers i livet, noen managere finner tonen umiddelbart i en slags gjensidig respekt. Andre finner aldri noen form for kjemi, og det de måtte ha av respekt for hverandre, dekkes over av en ren hanekamp. José Mourinho og Antonio Conte virker som om de har mest lyst til å klore ut øyene på hverandre.

Når det startet strides det om, de to hovedpersonene har garantert også ulike versjoner av det. Det vi vet er at allerede ganske kort tid etter at Conte overtok Chelsea, og umiddelbart fikk suksess, passet Mourinho med jevne mellomrom på å snakke om hvor enkelt italieneren fikk det med stallen han på mange måter hadde bygget opp, og hvor privilegert italieneren var som ikke måtte spille Champions League samtidig med egen liga.

Det vil så godt som sikkert bli temperatur når José Mourinho og Antonio Conte møtes på sidelinjen søndag.
Reuters

Da Contes blå nedsablet Mourinhos røde 4–0 i oktober 2016 jublet italieneren så uhemmet at Mourinho rett etter kampslutt anklaget han for å ydmyke sitt eget lag.

I april i fjor kunne det blitt nevekamp om de ikke hadde blitt skilt ved sidelinjen av håndfaste medhjelpere. Det var et pinlig skue, eller et uttrykk for vinnermentalitet, alt etter som en velger å vinkle det. Siden har det gått slag i slag, der Conte har syrlig sagt at det ikke er de som kjøper dyrest som får mest suksess hvis en ikke samtidig har nok kunnskap. Før denne sesongen startet snakket han om at de for all del måtte unngå en "Mourinho-sesong" med henvisning til at portugiseren geleidet Chelsea til en lite imponerende 10. plass før Conte kom.

I januar i år tok det på nytt fyr mellom dem. Mourinho ble spurt om sin lidenskap for jobben etter at han hadde sittet stille gjennom 90 minutter mot Derby i cupen. Svaret var at han ikke trengte oppføre seg som en klovn, som visse andre, for å uttrykke lidenskap. Han var mer moden enn som så. Adressaten var det få som tvilte på. Den var til Conte (og kanskje et par andre.)

Uansett, det snøret som var kastet ut slukte Conte med søkke og agn et par dager senere. Kanskje Mourinhpo snakket om seg selv i fortiden, svarte han da han ble bedt om å kommentere det. Så kom det: Kanskje han er ... demenzia zenile, sa han og prikket på sitt eget hode.

Akkurat da noen trodde at nok var nok svarte Mourinho med at han har gjort sine feil, og sikkert ville gjøre flere, men at han aldri kom til å bli suspendert for kampfiksing, med henvisning til at Conte fikk en dom for medvirkning til det under tiden i Italia.

Det er enda flere episoder, og enda flere ord, men dette er noe av bakgrunnen for at morgendagens mest interessante møte for mange er det som skjer rett utenfor gressmatten.

Sett fra et nøytralt ståsted snakker vi om 0–2 her. Null vinnere, to tapere. Ikke "tapere" som i mislykkede managere. Tvert imot, det er to av de flinkeste og mest meriterte i klassen. Men arbeidsgiverne deres er tapere, i en konflikt som sett utenfra dreier seg om eierskap til den gule spaden i sandkassen.

Dette handler ikke om hvem som helst. Det handler om to ledere i flomlyset, to forbilder for mange, og to ledere som er beundret av enda flere. Det er nok nå. Det er nok, for klubbenes skyld. Ingen av dem ønsker å bli oppfattet som noen som tolererer skittkasting fra sine fremste representanter. Det er nok, også for spillernes skyld. De fortjener ledere som er mer opptatt av hvordan en skal vinne kampen på gresset enn den på linjen.

Det er nok også for fotballens skyld. Selv om vi tåler en konflikt, eller mange, blir det litt pinlig når to så profilerte managere i et yrke der en i stor grad lever av respekt velger å blamere seg på den måten.

Kjøp en gul spade til hver, og la oss nyte fotballkampen uten at de to gjør alle andre til statister.