De slemme fikk sin straff, men utestengelsen av Russland er ingen seier for antidopingarbeidet. Til gjengjeld vinner den olympiske bevegelsen en stor triumf ved at den klarer å stå imot presset fra en stormakt. IOC har fått mye kritikk for å være en udemokratisk organisasjon bestående av gamle menn som lukker øynene for doping blant mye annet.

IOC-president Thomas Bach ble valgt med russisk-arabisk støtte. Hans ledelse i denne krevende saken, for dette var storpolitikk, forteller at IOC har en modig leder som tør stå opp mot de mektigste statslederne. Til og med dem han kan stå i takknemlighetsgjeld til.

Nå flyttes fokus over til Fifa-president Gianni Infantino som også ble valgt med russisk støtte. Tør han forsøke å kaste Vitalij Mutko som sjef for fotball-VM på samme vis som Bach kastet Mutko ut av OL? Kan Fifa samarbeide tett med en mann som er utestengt av IOC på livstid. Attpåtil hersker en sterk mistanke om at Russland kjøpte retten til å arrangere VM 2018. Her er det mye grums.

Adresseavisens kommentator Kjetil Kroksæter.
RUNE PETTER NESS

IOC fortjener respekt for at de tar oppgjøret med sentrale bakmenn i den russiske dopingskandalen. Sportsminister Vitalij Mutko, lederen for Sotsji-OL, Dmitrij Tsjernysjenko og IOC-medlem Alexander Zjukov står president Vladimir Putin nær. At administratorer og politikere ikke kan føle seg trygge, kan være et like viktig signal som å straffe juksende utøvere.

Denne saken har det til felles med for eksempel avsløringen av Lance Armstrong, at det ikke er dopingjegerne som fakker synderne, men varslere, angivere og mediefolk som har drevet frem sannheten med gravende journalistikk. The New York Times offentliggjorde avsløringen som fikk snøballen til å rulle. Mens avsløringene skjer i media, løper dopingjegerne rundt og forsøker å slukke storbrann med vannbøtter. De er alltid på etterskudd og mangler hjelpemidler.

De som stjal medaljer fra sine konkurrenter OL i Sotsji, London og Beijing blir innhentet. Tiden gir dopingjegerne hjelpemidler til å finne spor av ulovlige substanser i åtte år gamle prøver. Slik har utallige medaljer skiftet eier i ettertid og setter toppidretten i et dårlig lys.

Dessverre får vi bekreftet at idrettsutøvere har liten respekt for de olympiske idealer. Det er alltid noen som er villig til stjele den største drømmen fra sine konkurrenter. Utestengelsen av Russland fra OL 2018, endrer i liten grad på dette. Vi kan først som sist glemme illusjonen om at OL i PyeongChang vil foregå i den olympiske ånd med fair play og en ren idrett. Noen vil få medaljene sine i posten først i 2026. Det følger lite stas og festivitas med medaljer i posten. Bare spør Frode Estil og Thomas Alsgaard!

Russerne må gjerne spille fornærmet og tviholde på at de er uskyldige, men de har troverdighet på høyde med gateselgere som selger gullklokker. Russere brøt OL-freden og rykket inn i Ukraina, prorussiske separatister erobret Krim-halvøya, rykket inn med tungt militært materiell øst i Ukraina og raketten som skjøt ned passasjerflyet MH 17 kom fra det samme området. Men myndighetene spilte like uvitende da som nå.

Noen ganger er det litt vanskelig å synes synd på ofrene. Men vi skal ha respekt for at det finnes ærlige, rene russiske utøvere også. De får delta på linje med alle andre, men får ikke høre nasjonalhymnen om de skulle vinne. Den prisen er overkommelig å betale for et systematisk bedrag av alle konkurrerende nasjoner.