Sandefjord-Brann 0–1

Seier igjen, og gullpraten blir ikke mer lavmælt i Bergen av dette. Men noen advarer. Det er alltid mulig å si Brann er Brann og Bergen er Bergen. Det illustrerer at Brann egentlig ikke er til å stole på. De blir høye på seg selv, i hvert fall blir byen det.

Men i år? Ikke tale om at Brann skal sprekke. Kjennetegnene er som for to år siden, da det ble sølv, og trener Lars Arne Nilsen har konstruert et lag der kjennetegnene er tydelige, også i dårlige perioder og kamper.

Ingen spiller tviler på hva oppgaven er, i noen av spillets faser. Ingen tror at det er mulig å spille fotball uten at det ligger innsats og slit i bunnen. Ingen tror de er noe, selv om gullpraten velter ned fra de syv fjell. Eller?

Her velger vi å svare positivt igjen, i håp om at Brann kan by Rosenborg opp til dans hele dette året. Det er mye som er morsomt i Trondheim også, men RBK-gull er ikke akkurat noe å heve øyebrynene for. Da må Bergen til (og her velger vi fortsatt å se bort fra Oslo).

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.
Vegard Grøtt

Skral fotball

Kampen var tydelig preget av at norsk fotball er ganske middelmådig, selv når medaljekandidat Brann spiller, og selv om Brann ble bedre mot slutten. Likevel – det er på slike dager at soliditeten viser seg. Og solid, det er dette Brann-laget.

Det finnes alltid forklaringer når haussede lag ikke får det til. Banen i Sandefjord krevde et romslig pasningsspill med tilsvarende fare for feil og primitive løsninger. Dessuten var ikke Branns beste pasningsspiller, Fredrik Haugen, med. Og aller mest – motstander Sandefjord var gode til å ødelegge favorittens angrepsspill.

At Haugen manglet, burde ikke være et problem - i teorien. Men vi ser også hos de aller beste lagene internasjonalt at kvaliteten synker når stjerner mangler. Det skal ikke så mye til. Fredrik Haugen hadde trolig bidratt med et par av sine mest skapende pasninger, kanskje målgivende, til og med.

Da ville seieren virket tryggere, og ikke bare patriotene, men også vi journalister hadde fastslått at Brann holder stilen og gullet skal hem.

Det skal det kanskje, men fortsatt gjelder hjæm, altså Trondheim, på dette stadiet i sesongen.

Brann-laget har fått en glimrende start på eliteseriesesongen.
Vegard Wivestad Grøtt, Bildbyrån

Visst er det håp

For Sandefjord var kampen en slags suksess, selv om det ble tap. Plutselig virket forsvaret tett, og slik har det absolutt ikke sett ut før i år. Det er fristende å si at det skyldtes trenerbyttet eller formasjonsendringen, men kanskje det mest skyldtes siste ukes begivenheter i klubben. Det er lettere for spillerne å skjerpe seg når alvoret er innsett.

Overgangen til tre backer, slik som i fjor, fungerte i hvert fall. Det er det ironisk at Branns ledermål kom fra kanten fordi Sandefjord-forsvarerne ikke var mange nok til å gi El-Hadji Gana Kane sikring da Gilbert Koomson kom driblende.

Koomson må aldri tillates slikt dersom målet skal holdes rent. Innlegget havnet hos Petter Orry Larsen, som ikke ble fulgt da han kom inn fra midtbanen og ordnet 1-0 til Brann.

Denne gangen var Sandefjord-forsvaret nesten fritt for konsentrasjonstabber, men ikke da kampen ble avgjort