Det er mange måter å stanse uvelkomne forslag på. Når argumentene ikke strekker til, er det enklest å ty til formaliteter.

Forslaget fra Linda Hofstad Helleland under WADA-styremøtet i Montreal kom for sent, det var ikke grundig nok, forslaget var komplisert og det var mye nytt å ta stilling til. Som om ikke problemstillingene var grundig kjent å forhånd.

Slik klarte WADA-sjef og styreleder Craig Reedie å lage så mange hindringer for Helleland at hun ble nødt til å trekke hele forslaget.

Det var synd. For det betyr at idretten fortsatt skal holde seg til et dopingsystem som hverken aktive idrettsfolk eller offentligheten har tillit til.

Det er et system som er i strid med alminnelig rettsfølelse, og som innebærer at uskyldige utøvere kan bli dømt. Det har det vært altfor mye av.

Viktige spørsmål, ingen svar

Forslaget fra Helleland (barne- og likestillingsminister i Norge, visepresident i WADA) kom i fem punkter, stilt som spørsmål. Er antidopingarbeidet uavhengig nok, er systemet troverdig og tillitvekkende, er det nok åpenhet om arbeidet, er CAS-systemet godt nok, får man nok igjen for alle millionene som brukes?

Den norske ministeren svarte nok nei på alle og fikk medhold fra mange av de 38 styremedlemmene. Men ikke fra det stedet der makten sitter, hos president Craig Reedie. Han er oppnevnt av IOC, som halvparten av både penger og styremedlemmer kommer fra.

Han brakte opp formalitetene som tvang Helleland til å trekke forslaget om reformer.

Nei, hva kunne vi vente. En ganske ny idrettspolitiker, ung og kvinne, må ha møtt en mur av skepsis i denne forsamlingen av konservative herrer, de strenge forvaltere av det bestående.

Ola Bernhus er kommentator i Aftenposten.
Vegard Grøtt

Og utryggheten får leve

Idrettens dopingsystem vil med andre ord fortsatt være befengt med mistillit og utrygghet. Hele dopingfeltet vil fortsatt være et område der sannhet blandes med usannhet, beskyldninger med bortforklaringer, skråsikkerhet med tvil.

Interessekonflikter, prestisje, mangel på demokrati, mangel på likestilling og mangel på handlekraft – alt dette som idrettens dopingjegere er blitt beskyldt for, skal fortsatt prege diskusjonene.

Men gir hun opp?

Linda Hofstad Helleland har ikke tenkt å gi seg.

Ved neste høve (styremøtet i september) lanserer hun forslagene igjen, og det ligger et håp i at neste WADA-president skal komme fra myndighetene, ikke fra IOC. Det viktigste vil være at WADA blir uavhengig av idrettens maktorganer.

Først når vi kommer så langt, er det mulig å si at idrettens antidopingsystem er verdt utøvernes og allmennhetens tillit.

Det betyr at hele dopingregimet – fra prøvetaking til endelig dom – må være bygd på absolutt rettssikkerhet, og ankesystemet må være juridisk patent. Bevisbyrden må ligge hos påtalemyndigheten, ikke hos utøveren. Tvil må komme utøveren til gode.

Slik er det i demokratiske samfunn der rettferdighet og tillit er grunnleggende verdier i rettspleien. Slik bør det også være i idretten. Først da kan man begynne å lytte til ropene fra dem som vil ha strengere straffer.

Reformer, slik Helleland foreslo, kan i det minste være veien mot en idrett med mindre dopingjuks og et mer rettferdig sanksjonssystem.