Det er ikke å ta i for mye om vi påstår at Inge Andersen har vært den viktigste og sterkeste generalsekretæren i idrettsforbundets historie. Gjennom 13 år har han styrt norsk idrett med stø hånd, men de siste par årene har skuta mistet fart og fremdrift. Slik kunne det ikke fortsette.

Etter OL i Sotsji ble det mye snakk om reiseregninger og åpenhet. Generalsekretæren gikk i forsvarsposisjon og trakk styret med seg inn på bakrommet. Med god hjelp av den politiske ringreven Sigbjørn Johnsen laget styret sitt eget forsvarsverk for å beskytte seg og sine. Ikke vet vi om de har noe å skjule, og svært få vet hva det eventuelt kan være, men den innbitte kampen mot innsyn etterlot et skadelig inntrykk. Noen luktet kristen manns blod.

Mediene gikk etter stanken, eller det de trodde var illeluktende materie, men fant aldri det de lette etter. I og med at idrettsforbundet utløser sluttavtalen uten endring, tyder det på at Andersen hadde alt på det rene. Han kan bli stående igjen som syndebukk i stedet for den synderen han ble mistenkeliggjort å være.

Adresseavisens kommentator Kjetil Kroksæter.
RUNE PETTER NESS

En som har sittet så lenge som norsk idretts øverste leder, har selvfølgelig skaffet seg uvenner. Det var nok av dem som ga sitt lille bidrag til å skade generalsekretæren de siste par årene. Uansett hva som ikke var helt på stell, så pekte de på generalsekretæren.

Noe av kritikken er definitivt urettferdig. Få jobbet mer ivrig for å få midler nedover i systemet enn Inge Andersen. Han var utrettelig på reise land og strand rundt i landet. Sist jeg møtte ham var under åpningen av storhallen på Frøya. Det var vel strengt tatt fotballpresidentens jobb, men Andersen tok imot invitasjonen om å kaste glans over åpningen. Som vanlig stortrivdes han blant idrettens fotfolk i regn og motvind. På kvelden sang han skjemtevise fra scenen.

Da Tom Tvedt ble valgt til idrettspresident i 2015, var situasjonen betent. Tvedt hadde to valg. Avsette generalsekretæren eller gå i kompaniskap med ham. Tvedt valgte det siste. Med det vi vet i dag var det ingen strategisk smart løsning, for det skulle vise seg at alt for mye energi gikk med til å forsvare organisasjonen, og særlig Inge Andersen, mot ytre angrep.

Når en organisasjon bruker mye energi utad, skjer det lite innad. Dermed oppstår det en misnøye som før eller siden vil komme til overflaten. I dette tilfellet kom det fra mellomledere som ytret mistillit om lederstilen.

Idrettsforbundet har lenge levd i en trygg tilværelse med solid ryggdekning fra politikerne. I alle fall så lenge Arbeiderpartiet satt med makten. Det ble verre da et litt rødt idrettsstyre konfronterte en blåblå regjering. Idrettens øverste ledere forregnet seg da de trodde de var uangripelige. Linda Hofstad Helleland brukte ikke lang tid som kulturminister før hun svingte pisken over idrettsforbundet. Først ydmyket hun dem og tvang dem til å innføre større åpenhet. Så gikk hun løs på bevilgningene til idrettsforbundet. Gjett om det sved!

Den idyllen du ser på bildene når kulturministeren og idrettstoppene smiler til hverandre er skjærende falskt. I realiteten har det vært en mistillit på grensen til hat.

Mine første møter med Inge Andersen stammer fra tidlig 90-tall da han ledet Postgirolaget i langrenn sammen med sin gode venn Oddvar Brå. Som skitrener med bergensdialekt, skjønte den studerte Andersen at han måtte støtte seg til den selvlærte trønderen. Sammen gjorde de en strålende jobb.

Senere ble han langrennstrener i Sveits og trener for det norske kvinnelandslaget. Inge Andersen ble den som skulle lære Bente Martinsen å skøyte. Jeg husket hvordan de terpet og terpet, uten helt å knekke koden. Det klarte omsider etterfølgerne Svein Tore Samdal og Egil Kristiansen.

Den røslige generalsekretæren med det brede smilet har kjempet mange harde slag. Han vant striden med toppidrettssjef Jarle Aambø, men utnyttet ikke seieren til å skape endringer i Olympiatoppen. Det er først nå i det siste at ting ser ut til å falle på plass.

Vi har nettopp sett at storfurua i norsk idrett falt med et brak. Nå skal underskogen strekke seg etter makt. Idrettsstyret har blitt stadig mer splittet. Nå står idrettspresident Tom Tvedt laglig til for neste hogg fra de som svinger øksa. Denne striden har nemlig politiske overtoner i tillegg til mye annet.