PYEONGCHANG: 10. januar 2008 trykket Adresseavisen en artikkel med tittelen «Gull verdt for sine idretter». Teksten fortsatte slik: «Her er tre trønderske turboer som er utpekt som fremtidens menn i internasjonal vintersport.»

Det er temmelig nøyaktig ti år siden vi fastslo at «det oser av selvtillit både i og utenfor skisporet av Petter Northug (22), Magnus Moan (24) og Emil Hegle Svendsen (22)».

Moan var allerede etablert i verdenstoppen, Northug slo gjennom da han spurtet fra alt og alle i Falun på senvinteren i 2006, mens Svendsen sensasjonelt tok sin første verdenscupseier i Pokljuka før jul i 2007.

LANGT UNNA TOPPNIVÅ: Emil Hegle Svendsen måtte ta til takke med 20.-plass på jaktstarten i OL. Både i Vancouver og Sotsji dro han hjem med to gull.
RUNE PETTER NESS

Noen uker etter at artikkelen sto på trykk satte Svendsen seg på toget i Östersund, på vei til Trondheim. Han dro hjem fra Sverige som VM-konge og var full av selvtillit. Svendsen hadde vunnet to gull og slått sitt store forbilde Ole Einar Bjørndalen. Siden har han vært blant verdens beste skiskyttere i en årrekke. Både i Vancouver i 2010 og i Sotsji 2014 fikk han stå øverst på seierspallen to ganger.

Med totalt 15 medaljer i OL og VM har også Moan vært en medaljegarantist, men størst av dem alle var det Northug som skulle bli. Rykket, hulkingen etter sine største triumfer og den eventyrlige evnen til å komme tilbake når alt håp så ut til å være ute, har gjort ham til en av landets mest populære idrettsmenn.

I forkant av Sotsji-lekene for fire år siden skulle amerikanske Wall Street Journal forklare Norges enorme medaljefangst i vinter-OL. Avisen trakk frem «trønder-effekten».

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.
HÅVARD HAUGSETH JENSEN

En skuffet Emil Hegle Svendsen frøs seg gjennom pressesonen på skiskytterarenaen i Pyeongchang mandag ettermiddag. Han måtte forklare nok en fiasko. Med fem bom ble 32-åringen nummer tjue på jaktstarten.

– Man er ikke oppi der til evig tid. Kanskje er vi litt på hell. Kanskje er våre gullår over, medgir han.

Når Oslo-løpere nå tar samtlige medaljer på åpningsdistansen i herrelangrenn, kan det ta tid før Trøndelag igjen kan kalle seg «verdens beste skinasjon» - om vi noen gang får mulighet til det igjen.

Svendsen, Moan og Northug har sørget for store opplevelser for landets befolkning i over et tiår. Nå er det den største som sliter aller tyngst.

Kanskje ikke så uventet med tanke på spådommen fra ti år tilbake: «Utfordringen for trekløveret er å forsvare de friske uttalelsene ute i løypa. Frem til nå har akkurat det ikke vært noe problem. Men om det skulle begynne å gå trått, da kan slike typer få det ekstra tungt», skrev Adresseavisen i starten av 2008.

Nettopp når de tre heltene nå ligger nede, er det verdt å minne om hvor mye de faktisk har betydd for trøndersk idrett. Det ble som den gamle sponsorkongen Jacob Lund spådde i 2008: «Sammen med Marit Bjørgen og Aksel Lund Svindal vil disse tre bli frontfigurer i norsk vinteridrett i årene fremover».

NY NEDTUR: Det vil seg ikke for Emil Hegle Svendsen i Sør-Korea. Mandag ettermiddag tuslet han ut av skiskytterstadion i Pyeongchang etter en skuffende 20.-plass.
RUNE PETTER NESS

Vi kan klamre oss til håpet om at Moan slår tilbake i Seefeld neste år, at Northug finner motivasjon til å satse nok en sesong og at Svendsen treffer blink senere i OL. Men det er ikke lenger disse tre vi kan støtte oss på.

Bortsett fra Johannes Høsflot Klæbo er det ikke så enkelt å finne arvtakerne. Innlemmer vi Marit Bjørgen i gruppa, er det enda større grunn til bekymring. Trøndersk vinteridrett har det siste tiåret vært inne i en gullalder. Utøverne har gitt oss så mange gledesstunder at en fort tar suksessen som en selvfølge.

– I langrenn er det mange gode trøndere. Jeg er litt mer spent på om vi får opp noen nye i skiskyting, sier Svendsen før han tusler ut av stadion i Pyeongchang.

Klæbo kan bli større enn alle disse fire om han fortsetter utviklingen, men det er vanskelig å se at vi får en tilsvarende bredde i toppen i årene fremover.

Moan, Northug og Hegle Svendsen, sammen med Bjørgen, har frontet en trøndersk generasjon vi aldri får tilbake. Om en av dem sviktet, sto alltid en annen frem og sikret medaljer til Trøndelag.

Den tiden kan allerede være forbi.