Ubegripelig, er det første ordet som slår oss når Tyskland taper åpningskampen og hele Mexico gråter av glede. Som om noe slikt aldri kunne hende.

Et under at det ikke ble mål, sier kommentatorene når et skudd går utenfor fra ganske kort hold. Flere ganger i hver kamp. I fotball skjer undrene oftere enn i Sarons dal.

Men det er nok helst vi journalister som sliter med språket.

Aftenposten-kommentator Ola Bernhus.
Vegard Grøtt

Stor ståhei, liten belønning

Fotball er et enkelt spill, sies det.

Pøh.

Spør Lionel Messi hvor enkelt det var å forsere en skogholt av islandske ben. Hvor lett var det for Peru å dukke danskenes keeper Schmeichel, hvor enkelt var det for Brasil å senke sveitsiske destroyere, hvorfor var de engelske spillerne fra seg av glede over å ha slått Tunisia?

Hadde fotball vært enkelt, hadde Argentina, Brasil, Peru, Tyskland og England greit pakket inn tre poeng i disse kampene. De var jo mye bedre.

Lionel Messi fikk ingen enkel jobb mot Island.
CHRISTIAN HARTMANN / REUTERS
Harry Kane avgjorde på overtid for England – mot Tunisia.
Frank Augstein / TT NYHETSBYRÅN

Alle bommer. Ofte.

Fotball er et spill der selv nåtidens mest presise angripere, Messi og Ronaldo, bommer på store sjanser. Vanlige spisser trenger gjerne fire-fem sjanser for å få ett skarve mål. 11 spillere kan slite og løpe i mer enn halvannen time, uten at kjempingen belønnes med mer enn ett mål eller to – eller ingen.

Det er der vi finner hele forklaringen på at fotball er så stort og spennende. Ingen har noen garanti.

Fotball er ikke som håndball eller basketball, der en overlegen motstander også tar en overlegen seier. I fotball oppstår det nesten aldri scoring etter angrep der utøverne har hatt full kontroll på hver manøver, slik som i idretter der ballen kastes og målene renner inn.

På veien mot målet skal den sprettende ballen temmes, dueller og spurter vinnes, riktige valg gjøres, tvil overvinnes – før ballen havner der hvor det kan scores. Og da gjenstår en god avslutning og en overmannet keeper.

Altså – utrolig at det ikke ble mål.

Mexico slo Tyskland. Det skulle vi kanskje ikke tro ville skje.
AXEL SCHMIDT / REUTERS

Og så var det flaksen da

Naturligvis hender det at en seier kommer enkelt – etter en forsvarstabbe, et sleivskudd, et selvmål, en dommerfeil. I slike tilfeller teller flaksen mer enn dyktighet, noen ganger veier tur og utur mer enn styrke og kvalitet. Da er det igjen grunn til å sitere Drillo: Flaks er undervurdert i fotball.

Uten passe flaks hadde ikke Island, Danmark, Sveits gått til kamp nummer to med poeng de ikke fortjente etter spill og sjanser. Det smaker like bra for det. Ja, bedre. Spør islendingene.

Danskene vant den første kampen i VM.
CARLOS GARCIA RAWLINS / REUTERS

Reykjavik veltet nesten. Språkets svulstigste ord ble brukt, tenk lille Island hadde tatt poeng fra Argentina. Men vi som så kampen (og heiet intenst på Island av romantiske grunner), fikk se at det slett ikke var utrolig at det ble uavgjort. Island har vist tidligere at det er mulig å vinne fotballkamper nesten uten å ha ballen.

Bra nok, Island

Messi og hele Argentina stanget og stanget og fikk nesten ikke en målsjanse. 1–1 virket logisk, i hvert fall var det begripelig. Rettferdig også? Nei, ikke hvis vi legger inn det vi vanligvis forbinder med god fotball. Men hvis ord som kløkt, realisme, innsats og organisering trekkes inn i vurderingen, så var resultatet – ja, riktig nok.

Vi elsker Island, vi vil ikke ha dem annerledes. Men vi kan tenke at et verdensmesterskap bør vinnes av dem som er flinkest til å underholde, lage målsjanser og score, ikke av dem som er flinkest til å snekre vegg foran eget mål.

Så det blir nok et lag med gode ballspillere som vinner til slutt. I mellomtiden skal vi få høre «utrolig» og «under» flere ganger i hver kamp.