Cecilia Brækhus har gått fire tøffe kamper og bidratt til at proffbokseloven er opphevet i 2014. Men møtet med Malala har gjort sterkest inntrykk.

— Hva gjør deg mest nysgjerrig med Malala?

— Det engasjementet hun viser blant unge jenter og ungdommer. Det hun har skapt er så stort. Verden trenger en kvinnelig superhelt. Hun er det for meg.

- For mange er du også en superhelt etter 27 kamper uten tap, og en sterk bidragsyter for å få proffbokseloven opphevet. Den ble vedtatt like før du ble født i 1981.

Bokseren møtte Malala under fredsprisutdelingen.

— Jeg driver med sport og underholdning, som også er viktig for mange mennesker. Malala er en heltinne. Det hun snakker om, er et problem over hele verden, ikke bare i Pakistan, men også i Uganda der jeg selv har sett hvordan unge jenter kommer bakerst i køen når det gjelder rett til utdanning. Malala er lysende intelligent og briljant, og har humor. Man blir litt forelsket i henne. Jeg vet knapt om et annet menneske som har slik aura. - Hvordan går det med prosjektet "Bring children from street" i Uganda, der det også gjelder å ta vare på barn som kommer fra enkle kår?

— Vi skal åpne en ny skole i 2015. I Uganda er det slik at hvis en familie har råd til å sende ungene på skolen, blir det guttene. Jentene jobber på markedet og sliter seg ut. Jeg har jobbet med dette i åtte år og mye har skjedd, men jeg ser også hvor vanskelig det er å få ut budskaper. Det er så langt unna vår hverdag og velstand.

- Oppsummer året 2014, rent sportslig.

— Jeg har gått fire tøffe kamper, og det har vært et langt treningsår med lite fri. Kan nesten si at hele året har vært en eneste lang treningsleir. Det tar to-tre måneder å forberede seg til ny kamp.

- Merker du på kropp og sjel at det tærer på med et så tett program?

Brækhus slo Jennifer Retzke i november.
NTB Scanpix

— Ja, jeg har vært veldig sliten, fordi tempoet har vært så høyt. Men det er likevel sliten på en god måte. Jeg har gjort mye og oppnådd mye. Jeg føler at jeg avslutter dette året som en fornøyd person. - Hvordan er det å se seg selv i speilet etter en proffkamp. Kjenner du deg igjen?

— Jeg lever i to verdener, der den ene handler om action og en og annen blåveis. I det daglige er jeg på gymmen for å gjøre en jobb. Hverdagen består i å trene to ganger om dagen, sove, spise og slappe av. Det er ikke så glamorøst som mange tror. Det andre verden er likevel at jeg får møte mange spennende mennesker. Jeg er veldig glad i livet og prøver å få mest mulig ut av alt, både det som skjer i og utenfor idretten. Og jeg har ingen problemer med å se meg selv i speilet.

- Boksedebatten ble het. Forstår du dem som hevder at idretten kan gi varige skader på hjernen?

— Boksing er en av de største idrettene i verden, og den er olympisk. Jeg mener at det er en del myter rundt vår idrett. Det som ikke er lov i dag, var heller ikke lov før, men tidligere ble reglene strukket mer. Derfor ble det tatt en skikkelig opprydning. Bransjen er renere, og idretten er underlagt TV-stasjoner som ikke tolerer det man kunne se på 1990-tallet. Jeg føler at utøverne i dag blir ivaretatt.

- Hvordan har du det etter en kamp?

— Vi har et kort liv og jeg ønsker å få mest mulig ut av det. I garderoben etterpå føler jeg at jeg virkelig har gravd dypt i meg selv, og fått frem krefter og prestasjoner som jeg ikke engang visste at jeg hadde. Det er interessant å se hvor mye som ligger i oss når vi blir presser, og ikke minst finne ut hva et menneske kan tåle.

- Hva gjør du på fritiden?

— Akkurat nå er jeg hjemme hos mor og far, der det var pinnekjøtt julaften med plumpudding til dessert. Det er en tradisjon fra fars engelske røtter. Ellers liker jeg godt å lese. I bagasjen til Norge hadde jeg med tre bøker: Godt nok for de svina, Ikke en sånn jente og Hillary Clintons selvbiografi. Det er blitt mange timer foran peisen.

- 2015 kommer med nye kamper, og minst én i Norge. Hva er din ultimate kamp?

Slik feiret hun proffboksingsvedtaket i Stortinget.
NTB Scanpix

— Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at det som driver meg er at jeg føler jeg ikke har oppnådd den ennå. Jeg tror det blir et stort år. Alt skal på plass slik at jeg får de kampene jeg vil ha. Jeg er så glad for at jeg stolte på meg selv, og har tatt kampen. Jeg har måttet tråkke løypa selv, fordi det ikke har vært noen jeg kunne henvende meg til og spørre hvordan de gjorde det. Ingen i verden har vært i min situasjon. Jeg har gjort noen feil, men de viktigste valgene har vært riktige. - Hvilke feil tenker du på?

— Det er så mange meninger, folk som lover deg gull og grønne skoger, ting som er helt urealistiske. Da må man bare følge magefølelsen. Jeg pleier å si at hvis det er for godt til å være sant, så er det stort sett det.

- Ønsker noen å utnytte deg?

— Det er mange som vil ha en kort vei til suksess, men den veien finnes ikke, og jeg vil ikke ha slike folk rundt meg.

- Du er singel. Får du mange frierbrev?

— Nei. I det året som snart er over har jeg ikke hatt en sekund å tenke på en kjæreste. Jeg vet at det er en dårlig unnskyldning, men det er sannheten. Da håndballspillerne Gro Hammerseng-Edin og hennes ektefelle Anja bar inn VM-beltene mine i siste kamp i Danmark, var det mange som lurte på om jeg var lesbisk. Det er jeg ikke, og kan med hånden på hjertet si at hvis jeg hadde vært det, hadde jeg ikke nølt med å komme ut av skapet.

- Du har vært proff i åtte år. Hva vil man kunne se i hjernen din den dagen du legger opp?

— Det som er i hodet mitt er privat, men jeg tror det vil være mulig å finne mye: Mange gode tanker, mange opplevelser og rike minner.

Hva liker du best med julen?

— Tiden sammen med familien, og det at roen har senket seg. I vår tid er det så mye stress ellers i året, så da slapper jeg veldig godt av i disse dager.

Hvordan er drømmefesten på nyttårsaften?

— Egentlig jeg får mer nok action resten av året, så jeg ønsker bare å spise god middag, se på fyrverkeriet og tenke på året som gikk.