GARDERMOEN: På Ledermøtet lørdag skal han holde tale til toppene i særforbund og idrettskretser.

Toppidrettssjef Tore Øvrebø kommer til en forsamling som ikke kunne vært mer enig i det han skal si: De fleste idrettene sliter tungt med å hjelpe sine utøvere, men ikke alle.

– Norge sier et rungende «ja» til idretter som langrenn, alpint, håndball og fotball. Når det kommer til de andre, og ofte sommeridretter, blir det «tja» eller «Jeg hører ikke hva du sier», fortsetter Øvrebø.

Han mener at næringslivets bidrag er ekstremt viktig, men ser at altfor mange idretter faller utenfor prioriteringene.

Har flere utfordringer

– Idretten har stort sett to hovedutfordringer på finansiering. Det ene er at vi får nok sommeridretter som har penger til å drive et forsvarlig sportslig opplegg. Da handler det om særforbundsøkonomi. Det andre er at dette henger nøye sammen med at den enkelte utøver får nok penger, som igjen bestemmer om de vil satse.

Han forteller at mange av dem som kunne gjort det skarpt må vurdere sterkt om de skal satse eller ikke.

– Hvis økonomien er for dårlig i for mange idretter til at det er et troverdig karrièrevalg, mister vi for mange talenter. Jeg vet at noen teller på knappene fra halvår til halvår.

Han har startet sin egen lille kampanje, ikke minst på Twitter der han føyer til #VilNorgetoppidrett Han er ikke sikker.

– Jo, i de nevnte idrettene, spesielt vinteridrettene, er svaret et tydelig ja.

Merker det på kroppen

På Ledermøtet er det mange som er bekymret for pengefloken.

– Det jeg ser som et problem er ensretting av sponsormidlene. Jeg trodde den verste perioden var for ti år siden, men nå er det ekstremt, sier Astrid Waaler Kaas, president i Norges orienteringsforbund.

– Vårt ting har alltid sagt at er det én ting vi skal drive med så er det toppidrett. Vi skraper sammen det vi har av penger. Utøverne må brødfø seg på knekkebrød og via studielån og foreldre. Men de overlever, smiler hun.

Waaler Kaas skulle ønske at staten tok et større ansvar, slik det gjøres i mange andre land når det gjelder lønn til toppidrettsutøvere.

Vanskelig tross toppresultater

– Det føles ekstremt urettferdig at vi ikke blir sett og dermed ikke får sponsormidler, sier Mona Kristiansen, generalsekretær i Norges Danseforbund.

Hun kommer fra idretten som har tatt flest EM- og VM-medaljer i 2017: 42.

– Vi er verdens beste dansenasjon, men det er det ingen som vet. Våre utøvere blir annenrangs, de har følelsen av ikke å være gode nok. Og vi må også se at mange gode utøvere forsvinner.

I volleyball, som er OL-gren, sier president Eirik Sørdahl at de økonomiske vilkårene er utfordrende, selv om det er en viss støtte til de aller fremste sandvolleyballspillerne.

– De aller beste, som begynner å vinne prispenger, kan leve av det. Men veien dit er veldig lang og hard og vi mister mange på veien fordi de ikke har økonomi til å holde ut så mange år som det kreves.

Sørdahl sier at næringslivet som støtter norsk idrett som oftest bare er interessert i noen få idretter.

– På den måten kan vi ha topp internasjonale utøvere i noen idretter, som aldri får noe støtte.

Blir holdt kunstig i live

Generalsekretær og sportssjef Pål Trulsen i curling vet nøyaktig hva toppidrettssjefen snakker om.

– Det som er problemet vårt er at vi ser andre nasjoner har vesentlig større økonomiske muskler enn det vi har. Spillerne kan drive med curling på heltid, og er ikke avhengig av å få hverdagen til å gå rundt. Vi blir holdt kunstig i live av Olympiatoppen, men ikke mer enn at de dekker utgifter for å reise og konkurrere. Også i curling har de aktive utgifter til mat og bolig.

– Men hva er drømmesituasjonen?

– Utøverlønn. Norge må ta en beslutning. Skal vi være gode i andre idretter enn ski og håndball, må staten trå til. Hvis Norge mener at dette har vi ikke råd til, at idretten ikke betyr så mye, må det være som det er. Da får vi noen slengere som er gode innimellom. Jeg mener at idretten må bli et slags karrièrevalg. Det må kunne gå an å drive med idrett og samtidig studere, men samtidig få noe å leve av. Man behøver ikke å gå lenger enn til Sverige for å finne utøverlønn.

Vinteridrettssjef Helge Bartnes t.v. og curling-sjef Pål Trulsen under OL i Pyeongchang 2018.
Pedersen, Terje / NTB scanpix

Avhengig av foreldrene

I sommeridretten padling, som kan skilte med OL-gull, er det krevende ikke å få innpass hos sponsorene, mener president Geir Kvillum.

– Problemene starter i det øyeblikket padlerne går ut av videregående skole. Eneste mulighet for videre satsing er mamma og pappa som sponsorer.

Han opplyser at de fleste gode kajakkpadlere er 25–30 år.

– Vi opplever at mange talenter gir seg tidlig, fordi de ikke får regnestykket til å gå i hop.

Kvillum mener at en modell med statslønn må kunne vurderes av myndighetene.

– Internasjonalt er padling større enn alle vinteridretter. Likevel er det de få idrettene det satses på her hjemme.

I bordtennis forteller generalsekretær Svenn-Erik Nordby at noen utøvere må spille på studielån.

– Men vi ser over tid at studiene tar så mye tid at det går ut over nivået i bordtennis.

Skøytepresident Mona Adolfsen skulle ønske at Norge kunne sikre et økonomisk fundament overfor sine toppidrettsutøvere, som de gjør i mange andre land.

– Selv om skøyter hadde stor OL-suksess, som betyr mye, er det flere løpere som gir seg før de kommer så langt. De har ikke råd.

NIF-presidenten: – Må ta diskusjonen

– Mange har et bilde av at toppidrettsutøvere tjener så kolossalt med penger, men det er de få, sier idrettspresident Tom Tvedt.

Han mener at Norge mister talenter av to årsaker:

– Det skyldes blant annet at vi topper for tidlig. Da er vi på barneidretten. Men så taper fordi mange ikke er i en situasjon at man har mulighet til å bruke all fokus bare på idretten sin, i en tid da konkurransen i verden blir tøffere. For det koster å henge med.

Presidenten sier at dette er spørsmål som det jobbes kontinuerlig med, sammen med Kulturdepartementet.

– Denne diskusjonen må vi se og ta. Det er et toppidrettsrace, nasjonene kjører på toppidretten og bruker den for alt den er verdt. Mange av de utenlandske konkurrentene er ansatt i politiet eller i staten, og er statsstyrt. Vi er glade for at idretten er fri i Norge, men så må vi også finne løsninger for finansiering. Vi er ikke i mål.