Jeg er så uendelig lei av å lese om hvor forferdelig barna har det på grunn av alle disse forferdelige trenerne der ute.

Mest av alt fordi jeg ikke kjenner meg igjen i det. Og jo, la meg ta det med en gang: Jeg er enig i at det finnes en del trenere som aldri burde ha vært det.

Jeg beklager på vegne av meg selv og hele trenerbestanden at nettopp disse har påtatt seg det vervet de åpenbart ikke skulle hatt, det er fortvilende, trist og leit.

Elisabeth de Lange Gjesdal, sportsjournalist i Bergens Tidende.
FOTO: Jan M. Lillebø

Men vær så snill og ikke la dette gå utover oss alle. Det kjennes faktisk utrolig leit at det eneste som kommer frem for tiden er hvor mange feil trenere gjør. Hvor mange barn de ødelegger.

Vi gjør vårt beste

Sannheten er at de fleste av oss jobber knallhardt for å kunne gi et best mulig tilbud til alle.

Jeg er selv trener for alle mine barn, og har med det ansvar for rundt 60 barn fordelt på tre ulike årskull sammen med min mann.

I alle mine år som trener og forelder, så har jeg møtt på fem lag med det jeg ser på som "feile" trenere. Fem.

De absolutt aller fleste trenerne jeg har møtt på min vei er imidlertid ikke slik.

Veldig langt der ifra.

Idrettsleder:

Betyr dette at jeg mener at vi skal la debatten ligge? Nei, selvsagt gjør det ikke det. Det er barna våre det er snakk om. Fem lag med feil trenere er og blir fem for mye, men hva med de hundre andre?

Der diskusjonen burde være en eller annen nyanse av grått, så fremstilles det hele tiden som svart eller hvitt.

Det er svært lite som er svart eller hvitt. Også i barneidretten.

I alle grupper, særlig store – er det store forskjeller. Det som fungerer for en, fungerer kanskje ikke for en annen.

Forskjeller i nivå, modenhet og interesse er enhver treners største utfordring.

Men vi tar den, vi gjør det. Vi jobber på. Vi gjør vårt beste.

Lite samarbeid gjør det vanskelig:

Liker ikke sludd og regn mer enn andre

Vi har ikke mer tid enn andre, men vi bruker den på treningsfeltet. Fotballtreneren liker neppe sludd og regn mer enn det andre gjør, men han står trofast på feltet likevel. Hver eneste uke.

Håndballtreneren som rigger opp utstyr og flytter på mål har også en hage å holde orden i, men vi tar en for laget. Vi stiller opp.

Et smil fra en ung og håpefull gjør at vi glemmer det faktum at vi for tredje gang den uken ikke rakk middag mellom jobb og trening. Synet av en som mestrer gjør at det er verdt å stå opp den søndag morgenen for å dra langt av gårde, selv om det ikke er ens eget barn som skal spille denne dagen.

Hjemme hos oss fungerer huset som en snuplass ettersom både min mann og jeg er trenere, og hver gang det ringer på døren får vi nærmest hjerteinfarkt – veldig besøksvennlig er ikke alt rotet. Mens andre tar handleturen og husvasken, så står vi på treningsfeltet begge to. Nå ser vi oss nødt til å skaffe rengjøringshjelp til høsten.

Men vi trenere får lønn for strevet. Tenk bare så deilig det er å rusle opp på skoleplassen i forbindelse med et arrangement og høre «Hei Elisabeth» fra flere kanter.

«Hæ, hvem er det», kan noen spørre, og de får raskt forklart at det er treneren deres. Noen slenger på at det i tillegg er verdens beste trener.

De kjenner meg. Jeg kjenner dem.

Den gode følelsen av å åpne døren på julaften, og utenfor står verdens herligste gutt med en hjemmelaget julegave og en nydelig hilsen. Håndlagede lys som jeg ennå ikke har brent ned, selv om vi snart er i juni.

Det gjør alt verdt det, det er lønnen vi trenere er så utrolig glade for – å bli kjent med alle de fantastiske barna. Å se dem utvikle seg.

Tips:

Løft på rumpa og bidra

Så alle dere foreldre der ute, hva med å gå bort fra tastaturet, tre ut av krokene – og faktisk bidra konstruktivt?

Snakk med trenerne om det du er uenig i, og lytt til dem. Møter du på trenere som oppfører seg dårlig, så meld fra til klubb eller krets/region – enten det er ditt eget barn sitt lag, eller andre. Gjør noe med det.

Og noen ganger er det faktisk sånn, at dersom du ikke har noe fint å si, så dropp det.

"Hvordan kan folk lure på hvorfor det er så vanskelig å skaffe trenere", var det nylig en trenerkollega som sa oppgitt.

Elisabeth de Lange Gjesdal kommer med råd til foreldre som klager på foreldre-trenere.
NTB scanpix

Ikke la interesser for eget barn gå utover en trener som gjør sitt beste for svært mange, og skill mellom det som rent faktisk strider mot barneidrettsbestemmelsene – og det som bare ikke er slik du ønsker.Trenerne trenger en klapp på skulderen, så unngå å komme med surmaget oppstøt før du har realitetsorientert deg litt.

Moro!

Det finnes ikke et trenerkurs der ikke temaet foreldre dukker opp, og det er mange trenere som opplever kritikk og press fra flere hold. Ofte ubegrunnet.

Hvor riktig er det egentlig å stå og tiske og hviske og kritisere den som er utpå feltet og jobber ræven av seg?

Men vi kommer igjen neste uke, og uken etter. Vi er her. Vi er jo trenere.

En huskeliste

Så, kjære foreldre, her er en liste til dere. Ta den gjerne frem på dager der dere føler for å si noe mindre pent om treneren og jobben den gjør:

Dette er ikke VM.

Trenerne er ikke utdannet pedagoger, de er mødre og fedre akkurat som alle andre.

De er dem som rekker opp hånden og sier ja til å ta ansvar når alle andre tar et skritt tilbake og ser i gulvet.

De kommer først og går sist.

De er frivillige. Dugnadsfolk.

De får ikke lønn, og de betaler kontingent for egne barn som alle andre, og det meste av utstyr de selv må ha.

De tilbringer flere timer i uken på treningsfeltet, og helgene går til kamper – også for de gruppene deres egne barn ikke spiller på.

De er kanskje bare to voksne på 20 barn, to på 30, det forventes at de ser dem alle.

De skal passe på at alle får utviklet seg, både den svakeste og den sterkeste. Den veldig interesserte, og den som er der fordi mor og far har sagt det.

De skal passe på at barnet som bare vil være med for moro, skal trives like godt som barnet som er med for å bli god.

De skal differensiere øvelser slik at alle opplever mestring.

De skal forstå at barna er ulike og at de trenger ulike tilbakemeldinger.

De skal være med på å skape et godt miljø, og de skal ta tak i uoverensstemmelser.

De skal passe på at alle får godt med spilletid, og at de helst får prøve seg i ulike roller.

De skal tåle at det blant de voksne hviskes og tiskes og tilegnes dem en agenda.

De skal ta telefonen når en forelder ringer, forklare og være tålmodig.

De skal svare på sms-er og e-poster også.

De skal sende ut informasjon. De skal purre på tilbakemeldinger. De skal purre en gang til. Og enda en gang.

De er der for sine og dine og alle andres barn.

Og tro meg, det er virkelig ingen andre som av hele sitt hjerte ønsker at nettopp ditt barn skal lykkes. At de skal trives. Mestre.

Det er ingen andre som så gjerne skulle ønske at alle fikk til det man øver på. Det er jo det de jobber for. Hver eneste uke.

De gjør så godt de kan.

De vil bare det beste.

De har funnet sprøyter rundt klubbhuset, benker og i kunsgresset: