Brann knuste Vålerenga. Hvor herlig er det ikke å lese den setningen? Og hvor fjern var den ikke omtrent på samme tid i fjor.

Da slet Brann seg til uavgjort mot Bærum og en retur til eliteserien virket høyst usikker. En fjerdeplass på årets tabell og storseier mot erkefienden fra øst var ren utopi.

Doddo blogger om Brann.
Vegar Valde

Fremgangen til Brann er kort sagt formidabel, og best av alt, den bare fortsetter.

Det kan ikke poengteres nok hvilke sjumilssteg Brann har tatt under Lars Arne Nilsens ledelse.

Det kan være lett å glemme, og glemme gjør jeg rett som det er. For fremgang skaper nye forventninger, som for eksempel at Brann ikke bare skal vinne, de skal også vinne med stil, med vakker fotball.

Brann og trener Lars Arne Nilsen klatret til fjerdeplass etter seieren over Vålerenga.
NTB Scanpix

Det siste har vi ikke opplevd så ofte i år. Brann har ikke kapret poengene med frekke finter, klikk-klakk-fotball eller spektakulære langskudd. Poengene har kommet etter bunnsolid defensivt spill. Sjanser og mål – det vi sitter og venter på – har kommet sporadisk og (tilsynelatende) tilfeldig. Jubelen har vært behersket og stadig oftere blir ordet kjedelig nevnt i samme setning som Brann.

Senest for et par dager siden da eksperter og gamle Brann-helter uttalte seg om årets Brann-lag

— Folk lar seg ikke lure. Det er kjedelig for publikum, sa Branns gamle spiss Ingvar Dalhaug.

— Det er helt forferdelig å se på. Brann spiller kjedelig og destruktiv fotball. Indreløperne ligger jo på egen sekstenmeter når laget vinner ballen, sa Joacim Jonsson.

Lars Arne Nilsen har bedyret at den offensive delen av spillet vil vokse frem med tider og stunder. Han har manet til tålmodighet – etter hvert et kjent begrep blant oss Brann-supportere. Men den offensive forløsningen har latt vente på seg.

Å være angrepsspiller i Brann har vært et Sisyfos-arbeid.

Mot Vålerenga ble imidlertid de tålmodige belønnet, da fikk den offensive delen av Branns spill sin forløsning.

Omsider kunne Branns trofaste publikum kose seg med sprudlende spill og mange mål. Riktignok var det kun i andre omgang at de virkelig slo seg løs, den omgangen var til gjengjeld en fest og årsbeste av Brann.

Denne gangen var planen til Brann å stå høyere og låse VIF på deres egen banehalvdel. Det lyktes de til tider godt med. Jeg tror likevel at hovedårsaken til at det løsnet for Brann var Deyver Vega. Det var han som ledet Brann mot det skulle ende som en knusende seier til hjemmelaget.

Han var den kreative kraften som Brann så sårt har savnet.

Vega er rett og slett en kvalitetsspiller. Mannen har ikke bare et stort finterepertoar, en utsøkt pasningsfot og en godt langskudd. Vega våger. Han tør der de andre velger det trygge.

Det er bare å glede seg til de neste kampene – også til de som skal spilles på fremmed gress.

For det er ikke bare Vega som har funnet formen. Det har også løsnet for spillere som Kristoffer Barmen, Kasper Skaanes, Erik Huseklepp og Steffen Like Skålvik. Samtidig fortsetter backene med storme nedover sidelinjene, mens spillere som Heltne Nilsen Vadim Demidov har full kontroll på det defensive.