– «Kniksen er død», sto det på avisforsidene. Det var helt uvirkelig, sier Sondre Jensen (43).

Dagen før hadde det utenkelige skjedd. Roald Kniksen Jensen fikk hjertestans. Han døde 6. oktober 1987 med fotballstøvlene på, kledd i sin gamle landslagsdrakt. Bare 44 år gammel.

Sønnen husker det fortsatt svært godt. Han var 16 år og på vei hjem fra trening på Stadion. Det regnet.

Branns veteranlag skulle trene etter dem, og Sondre møtte på far på veien. 16-åringen ba far ta bagen hans så han skulle slippe å ha den med seg på bussen. Men far kom aldri hjem.

– Noen av kompisene hans kom og ringte på. Så dro vi på Haukeland. Det var grusomt, forteller Jensen.

– Han var en perfekt far

Faren regnes som Branns største spiller gjennom tidene. Statuen av ham står plassert utenfor Stadion, og adressen til Branns hjemmebane er Kniksens plass 1. Norsk fotballs største utmerkelse heter «Kniksenprisen».

Kniksen var temperamentsfull på banen, men omsorgsfull som far.

– Han var en fantastisk far, han var så snill. Fulgte meg opp og var bare god, sier Sondre.

Han tar en pause.

– Det var aldri noe gnål fra hans side om at jeg måtte spille fotball. Det kunne jeg bestemme selv. Han var en perfekt far.

kniksen12f.jpg
Privat

Sønnen forteller at selv om faren var Norges mest kjent fotballspiller, så ville han bare være grei. Hjelpe folk. Gjerne dem som kanskje ikke var som alle andre.

– Berømmelsen gikk aldri til hodet på ham?

– Nei. Han ville bare være vanlig. Og det var han.

Men selv på den tiden hadde berømmelsen sin pris. Kniksen var ikke så glad i å dra til byen, til områder som Torgallmenningen. Det var perioder han ikke kunne gå ut og ta seg en øl, det ble for mye oppstyr.

Sondre visste at faren var kjent, men ikke hvor kjent han faktisk var.

For ham var Kniksen først og fremst pappa. Da var det gjevere med spillere som Geir Austvik, Ingvar Dalhaug og Kjell Rune Pedersen, og Sondre overtalte gjerne faren til å dra ham med bort til dem for å skaffe autografer. De virket forundret over å bli bedt om autograf. Av Kniksen.

– Han var en stor fotballspiller, men for meg var han jo faren min.

– Er du stolt av ham?

– Far? Ja. Da han levde, så jeg mest på ham som faren min, men i ettertid ser jeg jo hvor stor han egentlig var. Jeg er superstolt av ham.

I EDINBURGH: Sondre Jensen synes det er synd at man ikke kunne spille landskamper så lenge man var proffspiller. Årene Kniksen var i skotske Hearts fikk han ikke spille med flagget på brystet.
Privat

Kniksen lærte sønnen å trikse

Sondre går ikke på graven. Der har han ikke vært siden begravelsen. Han liker det ikke. Så lenge andre passer på å holde det, lar han være.

Han trenger ikke en grav å gå til, men tar gjerne frem alle de fine minnene.

Hver eneste sommer og nesten hver eneste helg tilbrakte familien på Steinestø. På hytten herr og fru Jensen kjøpte da de kom hjem fra Skottland og proffoppholdet i Hearts. Hytten var Sondres favorittplass. Her kunne han ikke bare fiske og bade. Her kunne han spille fotball med faren hele dagen.

– Der ute koste far seg, sier han.

kniksen1fx.jpg
Privat

Kniksen var en omsorgsfull, leken og inkluderende far. Sondre fikk alltid lov til å ha med seg en kompis, og da delte de seg inn i lag.

– Min far og min søster vant alltid, og han ventet gjerne til helt på slutten med å avgjøre «kampen», forteller han.

Sondre lærte mye fotball av faren på hytten. Både å trikse og hvordan man skal skjerme ballen. Og faren ertet. Da han hadde ballen, skjermet han den så godt at Sondre ikke klarte å få tak i den.

– Jeg kom aldri helt innpå slik at jeg fikk tatt ballen. Han kunne holde på sånn lenge. Jeg ble så forbanna.

Genetisk heldig

Sondre var rundt ti år da han begynte å spille fotball på et lag. Faren, den legendariske og teknisk briljante spilleren med kallenavnet Kniksen, var trener.

– Var du god?

– Jeg var jo genetisk heldig. I tillegg gikk jeg jo rundt med en fotball hele dagen, sier han.

På skolen kunne han dessuten sitte i dyp konsentrasjon og jobbe. Ikke nødvendigvis med det de skulle jobbe med. Da læreren kom og spurte ham hva han skrev bakpå boken kunne han fortelle at han satt opp lagoppstillinger.

– Fotballinteressen min fikk jeg nok definitivt fra min far, ler han.

DEN SKAL TIDLIG KRØKES: Roald «Kniksen» Jensen og konen Eva Jensen flyttet tilbake til Bergen i 1970, etter et flereårig proffopphold i Hearts i Skottland. Året etter fikk de sønnen Sondre Jensen. Han fikk tidlig stifte bekjentskap til fotballen.
Tor Høvik

Og Sondre fikk hele tiden høre hvem han var sønnen til. Men det hadde han et avslappet forhold til.

– Jeg har selv aldri sammenlignet meg med min far. Det er så å si umulig. Han er vel en av få som fortsatt blir husket, sier han.

Først i ettertid han har tenkt over forventningene man hadde til ham.

– Det var nok mange som skulle se «han der Sondre, sønnen til Kniksen». Det var jo han jeg fulgte etter.

– Var han stolt?

– Jeg tror det. Men det var først etter at han døde at jeg ble enda bedre.

Han drar hånden gjennom håret. På langfingeren sitter farens giftering. Den har han hatt på siden han gikk bort. Han tar den aldri av.

Fantastisk Brann-debut

Som ung fotballspiller hadde Sondre, som mange andre unge fotballspillere, en fjern drøm om å spille for Brann.

Han ble norgesmester med Branns juniorlag, og han gjorde det godt.

– Det var en del i media på den tiden. Mye var jo på grunn av hvem min far var. Gjorde jeg det godt, ble jeg dradd frem – og jeg synes det var dødsgøy da. Alt gikk jo så lett.

kniksen13f.jpg
Privat

I 1990 fikk Sondre debutere for A-laget mot Lillestrøm. Et helt Stadion-publikum ropte navnet hans. De ville ha ham innpå. Sønnen til Kniksen.Det gikk et sus over stadion da han entret gresset.

«Roald Kniksen Jensens sønn viste i noen slepne finter et talent som fikk trofaste supportere til å minnes farens glansdager. Og tabellsituasjonen gir håp om at Sondres friske takter bærer bud om en ny gullalder for Brann», sto det i BT dagen etter debuten.

Jensen opplever fortsatt at folk kommer bort til ham og tar opp akkurat det.

– Det ble jo et voldsomt nummer av at det var Kniksens sønn som kom innpå. Jeg var sykt god i de minuttene jeg spilte, jeg vet ikke hva som skjedde, ler han.

kniksen7fg.jpg
Privat

Skulle gjerne hatt faren der

Men så meldte motgangen seg. Han fikk ikke være med.

– Jeg skulle gjerne hatt far som en slags rådgiver da det ikke gikk så bra. Jeg forsonte meg med at han var borte, men selvfølgelig ville jeg at han skulle ha vært der. På alle måter. Jeg tror de er mye flinkere med talenter i dag enn den gang. Vi seilte mer vår egen sjø. Det som skjedde, skjedde. Det var ingen ledelse eller støtteapparat som tok vare på deg. Det burde det vært. Du er ikke akkurat Einstein når du er så ung.

På nedturene fikk han oppleve ulempene ved å være sønnen til en så profilert fotballspiller.

– Akkurat da var det ikke så positivt å høre på det maset. At sønnen til Kniksen ikke er så flink til å trene. Men jeg bærer ikke nag. Jeg skjønner hvorfor det ble sånn.

Han var i A-stallen til Brann i noen år, men en dag ble han kalt inn på teppet. Tyve år gammel.

– Jeg fikk beskjed om at jeg var grodd fast i veggen, forteller han.

– Ble du skuffet?

– I ettertid ser jeg at jeg burde ha tatt meg selv i nakken og trent mer. Jeg fikk utlevert en del gener jeg skulle ha tatt bedre vare på. Jeg gikk på trening for å ha det gøy, men skal du bli skikkelig god må du stå igjen etter trening for å trene. Alle kan bli bedre. Jeg skulle ha fått mer ut av min egen karriere, men jeg brydde meg ikke nok.

Etter at han måtte gi seg i Brann, fikk fotballspilleren flere gode år i Fyllingen.

Nå har han ikke spilt fotball siden 2003. Han orker ikke å se hvor dårlig han er blitt.

– Jeg ser jo absolutt alt av fotball på TV, så hodet er hundre ganger bedre enn da jeg var 19. Men jeg tør ikke tenke på hvor dårlig jeg er blitt med beina, ler han.

kniksen2f.jpg
Privat

Kniksen hadde vondt i brystet

Han har hørt at faren var populær hos damene. Moren har fortalt om brev fra både den ene og andre. Sondre ligner sin far. Han er kjekk og sjarmerende, men det er ingen dame i livet hans. Kanskje han er blitt for sær med årene, sier han. Damer og fotball er bra, men vanskelig å kombinere. Kanskje han har truffet den rette. Det bare passet ikke akkurat da.

– Dersom en dame ville finne på noe samtidig som Bolton-Fulham gikk på TV så gikk det ikke, ler han.

43-åringen erkjenner at det blir mye TV. Er han borte et par dager, står opptakeren på. Da er det mye fotball som venter når han er tilbake. Men det kunne kanskje gått nå. Med dame, altså. Bolton-Fulham kunne han gitt slipp på, for han må ikke få med seg alt lenger.

– Men det går ikke å kødde med Arsenal. Der går grensen, flirer han.

Far holdt også med Arsenal, det er han som fikk Sondre hektet på London-klubben. Som liten kunne han sitte i timer og bla i farens gamle utklippsbøker hos farmor. Kniksen tok også sønnen med til Highbury et par ganger, det var stort. Fotball var stort.

Sondre forteller at faren hadde hatt litt vondt i brystet i tiden før han falt om med hjertestans. Han hadde til og med vært til legen og sjekket det, alt så visst fint ut.

I november neste år fyller Sondre 44 år. Da er han like gammel som faren var da han gikk bort.

– Jeg har tenkt litt på det. Det er helt sinnssykt å tenke på hvor fort tiden går. Og det var jo altfor tidlig.