Borteformelen til Brann – Lars Arne Nilsen-koden – er å forsvare seg til poeng, ligge dypt og kompakt og satse alt på en rask overgang, eller en smart dødball. Den koden har til tider fungert utmerket, av og til nesten en hel kamp, men så lenge den ikke fungere i 90 minutter, er den fullstendig mislykket. Den er så lite underholdende at den får de fleste Brann-supportere til å rødme, før de gjemmer seg i sofakroken.

Den kan vi leve med, det vi ikke kan leve med er at den ikke gir gevinst. Nilsen-koden er for lengst dechiffrert, avdekket og avslørt. Siden bortemøtet mot Viking i Stavanger 20. april har Brann oppnådd dette på bortebane: Null mål og null poeng.

Doddo er ikke fornøyd med Branns borteform. Foto: Vegar Valde

Brann har knapt skapt en målsjanse. Det har vært en sørgelig skue.

(krever abonnement)

(krever abonnement) Mot Sarpsborg 08 forsøkte Brann seg på akkurat det samme som hadde fungert så dårlig mot Tromsø, Lillestrøm og Molde. Det var som om tiden hadde stått stille, ingenting hadde endret seg. Det var en identisk tragedie vi var vitne til for fjerde gang på rad.

Lars Arne Nilsen har hovedansvaret, uten at jeg nødvendigvis klandrer han, for hva skal han egentlig gjøre når laget han besitter mangler åpenbare kvaliteter, når han er trener for en klubb som befinner seg i rød sone og har minimalt med handlingsrom?

Nilsen har ikke mange spillere som kan dra av en motstander eller to, han har ikke en klippe som kan dirigerer sine medspillere, slå en smart pasning eller to, og han har definitivt ikke en spiss med fart, eller en spiss med evnen til å holde på ballen.

Spissen som Brann har er verken rask eller sterk, han er en måltyv som må fores. Det må komme pasninger og innlegg inn i boksen for at han skal fungere, men det gjør det jo ikke, og da blir det nesten som å spille med ti mann.

Til Nilsens forsvar må det også sies at jobben ikke blir lettere når tre av hans faste ikke kunne være med østover, og at stallen i løpet av sommeren har blitt slanket med tre spillere. Han kan ikke velge og vrake blant kreative kvalitetsspillere, og den ene han kunne valgt, ble vraket.

Og akkurat den vrakingen forteller litt om hvor trist norsk og i særdeleshet bergensk fotball har blitt. Kreative spillere som kan stå for det uforutsigbae og forløsende må stille seg bakerst i køen når elleve menn skal plukkes ut.

Kristoffer Larsen og Erik Huseklepp — kjære triksere, driblere, magikere og følsomme kunstnere, hvor ble dere av i dette kyniske forsvarsmylderet?

Fullstendig håpløst var det likevel ikke. Kasper Skaanes og Deyver Vega var tilbake, og det i sine favorittposisjoner. Med dem på laget fremsto Brann lenge som langt mer spennende. Det var fart og sting i angrepene. Men da spillerne etter hvert ikke orket å gå på like mange løp som i starten av kampen, døde Branns angrepsspill hen. Da lignet Brann seg selv igjen. Bevegelsene stoppet opp, avstanden i laget ble store, og pasninger og innlegg gikk i hytt og vær. Det ordinære laget fra Østfold fikk fritt leide inn i Branns forsvar.

Da satt vi bare og ventet på målet, som til slutt kom.

Og nå sitter vi her i sofakroken, stappmette på EM-fotball, og lurer på hvordan vi skal klare å reise oss til lørdagens hjemmekamp mot Vålerenga.