Brann har hatt en god start på sesongen. Fire trepoengere og to uavgjorte på sju kamper har vært over all forventning. Brann har vært langt bedre enn sitt rykte. Den offensive biten av spillet har riktignok ikke vært all verden, men den defensive delen har vært svært bra, så bra at optimismen i Bergen by har bredd seg blant tidligere så desillusjonerte Brann-supportere.

Men mot Tromsø fikk vi en kraftig påminnelse om at det ikke går an å forsvare seg til en topplassering. Det som foregår i, eller i nærheten av motstanderens sekstenmeter, må også fungere, i hvert fall glimtvis. Det gjorde det ikke for Brann i den åttende serierunden.

En objektiv og utenforstående fotballkjenner ville nok kalt det de så av Branns angrepsspill for horribelt, jeg nøyer meg med å kalle det deprimerende.

BLOGGER OM BRANN: Eduardo Andersen, også kjent som Doddo.
Vegar Valde

Det gikk 89 minutter før Brann produserte en målsjanse, og den var det selvfølgelig Azar Karadas som sto for. De andre i angriperne – Huseklepp, Larsen, Orlov, Skålevik eller Hvilsom– fortsetter med å skape forbausende lite. Ansvaret for Branns dystre sjansestatistikk er de ikke alene om. Den er midtbanen sterkt delaktig i. Det er ikke rare hjelpen de gir Orlov og co.

At Brann iblant avgir poeng må vi tåle. Ingen lag går gjennom en sesong uten å tape. Det som er vanskeligere å tåle er tafatt og dårlig anti-fotball.

For det som bekymrer mer enn resultatet i Tromsø er prestasjonen. Brann var hjelpeløse og fantasiløse, de var temposvake og upresise. Det var ingenting å rope hurra for. Tromsø var ikke stort bedre. Sammen lagde Trond Mohns favorittlag en sørgelig tynn suppe av en fotballkamp. Den klarte selv ikke en idiotisk russebil med 10.000 watt i baksetet å ødelegge, den var allerede ødelagt.

Lars Arne Nilsen har gjort en fantastisk jobb med forsvaret til Brann. Nå gjenstår det å få fart på den kreative delen av spillet, og det begynner å haste. Kanskje bør han vurdere å gjøre en formasjonsendring, for nå så mange angrepsspillere sliter med å finne veien til målet, ligger muligens problemet ikke hos hver enkelt spiller, men i systemet.

Eller hva tror du?