Lars Lagerbäck ga klare signaler i sitt første uttak om at han mente alvor da han sa at underholdning på dette nivået betyr å vinne.

Hans første tropp har muskelstyrke og løpskraft som fellesnevnere.

Vi visste det ville bli endringer. Per Ciljan Skjelbred og Alexander Tettey har takket for seg, Ole Selnæs og Haitam Aleesami er utestengt.

Spørsmålet var derfor om 68-åringen ville slippe til en ny generasjon eller stole på mer rutinerte spillere.

Svaret var begge deler.

To nye fjes

De to debutantene har én ting felles. De har høyde og kilo som minner mye om den generasjonen spillere som vi fostret mange av da vi var som best på 90-tallet.

Sander Berge og Gustav Valsvik er tilsammen nesten fire meter høye.

At særlig Berge også er trygg med ball i bena er selvsagt ikke noe minus. 19-åringen var vanskelig å komme utenom.

Det at Valsvik ble prioritert foran for eksempel Thomas Rogne, er mer overraskende og et klart signal om at svensken velger spillere etter forventet kampbilde. I Belfast kommer vi til å få mange innlegg og farlige dødballer mot oss. Da vil han ha stor rekkevidde.

Selv om Lagerbäck har flørtet med 4-2-3-1 som system, er han en trener som nesten et helt liv har brukt samme system og beholdt samme filosofi. Den endrer han ikke mot slutten av sin karrière.

Det er det da heller ingen grunn til når samme filosofi har gitt strålende resultater. Derfor vet vi at landslaget nesten sikkert kommer til å endre system til ren 4-4-2. Det samme systemet startet for øvrig Per-Mathias Høgmo med da han overtok.

Backer som bare er backer

Forskjellene er likevel ganske tydelige. Nå skal ikke kantspillerne inn så tidlig offensivt for å gi backene store rom. De skal heller jobbe fra dødlinje til dødlinje, i hvert fall 16-meter til 16-meter, bredere i banen.

Backene må svært gjerne bidra offensivt, men de er mest av alt forsvarsspillere som skal fungere i et vanntett bakre ledd.

Omar Elabdellaoui er fortsatt et klart førstevalg, men vil nå få tydeligere krav defensivt. På motsatt side er det mer åpent. Jørgen Skjelvik er med på grunn av sitt venstreben, men det er trolig fristende å flytte Jonas Svensson over på den siden.

Foran dem spiller nesten sikkert Jo Inge Berget på den ene siden. På den andre kjemper trolig de to kanskje eneste lettvekterne i troppen, Mats Møller Dæhli og Mohamed Elyounoussi om en plass.

De to sentrale midtbanespillerne må dekke store rom, enda større enn i Høgmos 4-4-2, der de fikk mer hjelp av smalere kanter, og klart mer enn i et system med tre sentrale. Stefan Johansen bør være sikker som den ene. Mitt tips er at han får med seg Sander Berge som makker.

Valgte tyngde

I denne posisjonen ser vi det kanskje klareste stempelet til Lagerbäck. Magnus Wolff Eikrem og Fredrik Midtsjø løper mye og har gode ferdigheter med ball.

De havner likevel bak Anders Konradsen i køen, fordi han løper enda lengre og har noen kilo mer å duellere med. Martin Ødegaard og Martin Samuelsen, de to kjæledeggene til mange norske supportere er bokstavelig talt veid og funnet for lette.

King og hans partner

Spissene hos Lagerbäck skal være bedre sammen enn summen av enkeltspillerne tilsier. Svenskens krav er at de er det som på fint heter relasjonsspillere, som skal utfylle hverandre og kunne kombinere seg til sjanser, ikke være to individualister løsrevet fra hverandre og fra resten av laget.

Slik Joshua King har spilt, handler det om å velge riktig partner til han.

Adama Diomandé er den beste individuelt, men Alexander Søderlund er en god partner fordi han kan være et oppspillspunkt mens King løper inn bak forsvarere. Svenskens ros til Søderlund under pressekonferansen tyder på at han er langt fremme når valget skal gjøres.

Konklusjon: Lars Lagerbäcks lag er valgt ut fordi de er best egnet til å spille Lars Lagerbäcks fotball. Det er noe betryggende over akkurat det.