Flesland/Brann Stadion: Det er engelske tilstander. Åtte-ti journalister stirrer på en rulletrapp. Idet spilleren og hans dresskledde agenter sakte sklir ned i ankomsthallen, blir det knuffing og skulderpress og ordflom. Agentene glatter sine skjortekrager og spiller sine roller til perfeksjon, spilleren smiler og sier minst mulig – åpenbart smigret av oppmerksomheten.

Anders Pamer, kommentator i Bergens Tidende.

Daouda Bamba is in town.

Fra før var det klart at en svensk stopper og Nils Arne Eggens barnebarn var på Stadion. Imens trente Thomas Grøgaard og Ruben Yttergård Jenssen for første gang. Neste år kommer Håkon Opdal og Kristoffer Løkberg.

Jeg tror jeg har husket alle nå.

Vinduets siste dag på Stadion Det koker i Brann. Se sendingen her.

Maken til kjøpefest kan jeg virkelig ikke erindre. Ikke så mange, ikke på så kort tid. Og isolert sett og hver for seg kan man sette spørsmålstegn ved hver og én av dem. Prisen på Bamba er jo hinsides. Svenske Jesper Löfgren kommer fra nivå tre, Jenssen er ingen defensiv løve og denne Christian Eggen Rismark er bedre offensivt enn defensivt. Samlet sett styrker de jo troppen, men hever de førsteelleveren?

FORNØYD: Lars Arne Nilsen.
Paul S. Amundsen

Men hold nå opp. Samlet sett signaliserer kjøpene intensjon og vilje: Brann går for gullet. Det er slutt på tøvete babbel om femteplasser, det er slutt på negativitet og å kikke seg over skulderen. Tenk etter selv: Kjente du på depresjonen etter 1–5 i Molde i disse overgangsdagene?

Ikke det, nei.

Denne viljen er viktigere enn hva Brann på kort sikt får ut av nykommerne. For én ting er høsten 2018 – en annen er 2019 og 2020. Det skal godt gjøres å lage et dårligere lag av bedre spillere. Nå har Brann alle forutsetninger for å etablere seg som topplag, et stabilt topplag, i overskuelig fremtid. Nå er Brann friske og frekke og seg selv igjen, nå er det ikke bare edruelighet og lavmælt moderasjon det oser av gjengen på Brann Stadion.

Akkurat det elsker jeg.

For Bergen som fotballby har jo dormet i årevis. Gullet kostet, nedrykket kostet og et sted på veien her har tusenvis av vanlige folk – de brede massene, av-og-til-supporterne – forsvunnet fra Brann Stadion. Kun de trofaste var tilbake. De så at Brann vant, det var gøy, det.

Men ikke forbasket gøy, heller.

Fordi alle kunne se at Brann spilte gjerrig, at de jobbet systematisk ut fra spillestilen sin og at de forsvarte seg godt. Alle kunne høre snakket om moderate målsettinger, rød sone, ett skritt av gangen. Det bar bud om sakte fremgang, kanskje, men ingen gidder å gå på fotballkamp fordi Brann muligens kan klare å utfordre Rosenborg og Molde en gang om fem-seks år.

Når de nå leder serien og har muligheten, var det rett å gire om. Det var rett å satse, riktig å forsøke å få byen sin med på prosjektet.

Det blir også et annerledes Brann fremover. Jenssen, Rismark og Bamba er mennesker som spiller fotball, de sparker ikke fotball. Duelltrøkk og løpskraft kommer til å ligge i bunn fortsatt, men nå skal Brann utvikle spillet sitt. Det er naturligvis også interessant og attraktivt.

Å betegne disse investeringene som utelukkende kortsiktige, er sludder. Dette er ikke en Brann-ledelse som har kortsluttet i desperat gullfeber. Det er et bestemt vink i retning alle dem som tidligere støttet opp om Brann. De vil ha oppslutning rundt klubben, de vil forsøke å vinne i år – men de vil også bygge for årene fremover.

Hvis vi forutsetter at de har råd til det, ingenting tyder på at dette er økonomisk gambling, er det forfriskende og på sin plass at de skifter takt akkurat nå.

Selv om det koster flesk.