Det er ikke sjansefattige 0–0-kamper som bringer fotballverdenen fremover. Det er heller ikke slike kamper som får Brann-hjertet mitt til å banke ekstra hardt.

Når jeg ser målløse kamper, sitter jeg slik jeg satt da Brann var i aksjon i den tolvte serierunde, og blir jeg i stedet irritert på laget mitt, litt oppgitt, litt småforbanna, faktisk.

Jeg satt fordi Brann aldri ga meg en grunn til å reise meg. Hvorfor i alle dager, tenkte jeg, viser de ikke mer vilje til å gå i angrep? Hvorfor må det være så omstendelig? Hvorfor må det være så dørgende kjedelig å se på?

Det var egentlig det jeg tenkte, men så husket jeg med ett at jeg i løpet av de siste årene har prøvd å bli en mer anstendig Brann-supporter, en litt mer fotballkyndig entusiast som lar fornuft gå foran følelser. Og fornuften vet å feie rusk og rask under teppet, den pleier å si til meg, slik den sa det etter møtet mot Odd, at det er veldig fornuftig å ligge lavt, tette alle rom, og ta null risiko når du spiler mot et av eliteseriens beste hjemmelag.

Men under den blodfattige kampen mot Odd fikk jeg altså et tilbakefall. Jo lengre kampen varte, jo mer negativt følelsesladet ble mine utbrudd.

Odd – Brann var en lang, lang rekke av forglemmelige øyeblikk.

Noen timer etter kampslutt er imidlertid fornuften på plass igjen, og jeg er nok en gang klar for å hylle Brann. Det er alltid mulig å hylle Brann, også på en dag som dette. Jeg må riktignok glemme det som gjør fotball underholdende; jeg kan ikke tenke angrep, sjanser og mål. Jeg kan ikke skrive om vinger som stormer ned langs sidelinjen, jeg kan ikke skrive om presise innlegg og jeg kan ikke skrive om hurtige overganger. Dribleraid, vegg til vegg-pasninger eller brassespark, kan jeg bare glemme.

Når jeg skal skrive fint om Brann etter det ene poenget i Skien, må jeg glemme det offensive og ta for meg den andre halvdelen av fotballen, det defensive. Da blir det lite om gjennombruddspasninger, men en hel del om støttepasninger. Det blir lite om overlappinger, men hel del om tapre returløp. Da vil det handle lite om teknikk, men ganske mye om taktikk.

Heldigvis er, i følge fornuften, forsvarsarbeid minst like interessant som festfotball.

Se på Jakob Orlov for eksempel. Hans defensive kvaliteter er en av søylene som Lars Arne Nilsens lag er bygget på. Det ble ganske tydelig da svensken gikk ut. Etter det klarte Brann aldri mer å bevege seg over midtstreken. At det så ganske så hjelpeløst ut den ene gangen han fikk en stor mulighet, er allerede glemt.

Se på Vito Vormgoor! Nederlenderen er på rekordkort tid blitt Branns viktigste mann. At han iblant skifter sport fra fotball til bryting, ignorer vi glatt..

Se på Amin Nouri! Han spilte kanskje sin beste kamp i Brann-trøyen. Han var høyst ordinær både i Start og Vålerenga. I Brann er han blitt en bauta. At han ikke har skrevet ny kontrakt, tenker vi minst mulig på.

I det hele tatt, se bakover på banen. Der er det bunnsolide saker som leveres.

Hvis du derimot ser fremover og lar deg bli styrt av følelsene, kan det være all grunn til å oppsøke fastlegen og be om et brett med lykkepiller.