Selv om Brann annen hver uke møter ny motstander på Brann Stadion, så føler jeg at det er den samme kampen jeg ser om og om igjen. Den er sjansefattig og lite sprudlende, men hjemmelaget fremstår samtidig som trygt og bunnsolid. Ikke i noen av kampene slipper de inn mål, og som regel scorer de ett. Det er traust, det er kjedelig, men de gir nesten alltid tre poeng.

Kampen mot Haugesund var intet unntak. Brann stengte alle rom, de ga Haugesund minimalt med sjanser, og de klarte å putte ballen i mål på én av sine få muligheter.

Når det nærmest identiske kampbildet, og de samme resultatene, gjentar seg i hver hjemmekamp, er det ikke tilfeldighetene som rår. Da er det et krystallklart mønster som ligger bak. Da er det snakk om en trener som har usedvanlig god kontroll på sine disipler, og da handler det om en spillergruppe som er usedvanlig lojal til treneren sin.

Det er all grunn til å applaudere jobben Lars Arne Nilsen ha utført. Gjengen som for kort tid siden var kjent for å underprestere, driver nå med det motsatte, de overpresterer. Det er ingen som lenger tror at Brann kan rykke ned. Vi har alle sluttet å se nedover på tabellen, nå har vi i stedet begynt å smugkikke på det som skjer på den øverste delen .

Under normale bergenske tilstander skulle det vært fotballfeber i byen. Men det er det ikke. Tribunene er halvfulle og det jubles betinget,. Hva i all verden er som skjer, har bergenserne mistet interessen for byens største identitetsfaktor? Ja, det kan se sånn ut, Brann vinner, de klatrer, de overbeviser og slipper ikke inn mål, men de underholder ikke. For dem som bare teller poeng betyr ikke det så mye, men for dem lever seg inn i finter, sjanser og vakkert samspill, blir det for dødt.

Dessuten så fungerer Branns nye og gjerrige spillestil ikke like godt på bortebane. På de tre siste bortemøtene har det blitt null mål og null poeng. Dermed får ikke medaljehåpet noe rotfeste, og kroppstemperaturen holder seg på rundt 37 grader. Feberen uteblir.

Kampen mot Haugesund var en ny bekreftelse på at Brann ikke bryr seg om hvordan poengene kommer. Første omgang var en forglemmelig og søvndyssende affære. Publikum jublet ikke, de stønnet.

Lars Arne Nilsen, var også irritert. Derfor tok han grep, slik han så ofte har gjort denne sesongen. Ut forsvant Huseklepp og Haugen, og inn kom to løpskåte spillere, Skaanes og Skålevik. Det ga umiddelbar effekt. Kun fem minutter etterpå ledet Brann 1-0. Plutselig var det trykk og fart i kampen. Supportere rundt meg begynte å smile, mens Frydenbø-svingen begynte å synge. I cirka femten minutter spilte Brann slik vi drømmer om at de skal spille. Der og da viste de at det er mulig å kombinere attraktive angrepsfotball med defensiv trygghet.

Vi kan ikke gjøre annet enn å håpe på at Brann skal by opp sitt publikum til dans oftere i tiden som kommer.

I mellomtiden får vi ta frem den mer faktaorienterte supporteren i oss, den som jubler uhemmet: Brann har spilt seks hjemmekamper på rad uten å slippe inn mål, 540 minutter + overtid. Brann har 23 poeng, ett poeng mindre enn rike Molde på tredje plass. Brann har til sammen sluppet inn 10 mål, det er ti mindre enn nevnte Molde. Siden Lars Arne Nilsen overtok Brann har de klatret tjue plasser i NFFs tabellsystem. Ny eliteseriekontrakt er bare ti-tolv poeng unna.