I Rosenborg har det vært stor usikkerhet rundt hvem som skal trene laget, i Molde er det usikkerhet rundt hvem som skal trene laget, og i Haugesund er det naturlig nok også stor usikkerhet.

Av de fire lagene som kom øverst på tabellen i 2018, er det kun hos Brann at det eksisterer kontinuitet og ro, fred og fordragelighet.

Som supporter er det grunner til å være optimist foran sesongen som kommer.

Rune Soltvedt ikke er i mål med spillerkabalen, men det vil neppe bli de store endringene i spillerstallen. Akkurat nå ser det ut til at han er mest opptatt av å selge og kjøpe reserver. De elleve som starter første kamp mot Odd er sannsynligvis allerede på plass.

Konkurrerer mot Premier League

Selv om jeg lært meg at man aldri skal si aldri når det gjelder Branns kjøps- og salgspolitikk – jamfør salget av Sivert Heltne Nilsen – tyder det meste på at Brann vil beholde markante figurer som Wormgoor, Haugen, Barmen, Koomson, Kristiansen og Teniste.

I tillegg vil Brann styrkes av spillerne som ble kjøpt i sommer. Ikke det at noen av dem var svake i fjor høst, men vi vet at viktige spillere som Bamba og Jenssen har et toppnivå som vi ennå ikke har sett. De vil fremstå som tryggere og bedre nå som de har lært sine nye roller. Det tar tid – bare spør Deyver eller Ludcinio – å bli kjent med Lars Arne Nilsens altomfattende taktiske disposisjoner.

Det som gjenstår er å lokke publikum tilbake til Stadion. I konkurranse med annen europeisk fotball, først og fremst engelsk fotball, går Brann og andre norske klubber tapende ut.

Premier Leagues kvalitet og komfort (sofaen), deres stjerner og profiler, er kraftige magneter på alle som er interessert i fotball. For å utlikne denne negative trenden, må Eliteserien bli bedre, mer spennende og mer underholdende. Det er imidlertid ingenting som tyder på at serien vil bli verken bedre eller mer spennende.

De store talentene, de som kunne blitt de store attraksjonene, forsvinner til utlandet med en gang de viser tegn til klasse, og når Rosenborg har en svak sesong, men likevel tar ”The Double”, som i 2018, blir spenningen kun skapt og sporadisk.

Men mer underholdende kan og bør Eliteserien bli. Ikke minst bør Brann få sving på den forlokkende delen av det offensive spillet. I denne byen er underholdende fotball vel så viktig som gode resultater. Den forrige sesongen til Brann er et lite bevis på det.

Mistet grepet om supporterne

Selv om Brann lenge kjempet i toppen, var interessen blant hordalendinger flest, lunken. Kun i halvparten av kampene var det solgt over 10.000 billetter, og i mange av kampene, som den siste mot Odd, var det reelle publikumstallet langt mindre enn det offisielle.

Brann har gjort mye rett de siste årene. Sportslig og økonomisk ser det lyst ut.

Samtidig har de mistet litt grepet på publikummet sitt.

For å lokke de store massene tilbake til Kniksens plass må Brann by mer på seg selv, både på og utenfor banen. Det siste burde være enkelt. Det første er imidlertid forbundet med risiko.

Pose og sekk?

Mange vil nok si at vi ikke kan få både i pose og sekk. Suksessformelen til Nilsen handler om defensiv trygghet, om å ikke ta risiko, om dekning og dobbeltdekning, om å ta vare på ledelsen fremfor å doble den.

Men andre klubber har vist at det er mulig med både god fotball og gode resultater. Brann bør være modne for å ta nye skritt. Fremover.

Det blir et viktig veivalg for Brann. Selv med ny, nydelig tribune tror jeg mange supportere vil være avventende til regelmessige turer til Stadion. Kall dem gjerne bortskjemte medgangssupportere, men uansett så kommer de neppe før Brann byr opp til dans.

Det er et nytt år, vi har en ny tribune, og vi har nye muligheter. Fotballåret 2019 ønskes velkommen.