Man kunne se panikken hos semiproffene til Nest. De er vant til å spille seg ut, trille bort press og bygge opp angrep bakfra. Det er det de skal på Sotra. De skal spille, ikke sparke. Det går fint mot de fleste lag.

Ikke mot dette Brann-mannskapet.

Ikke mot Branns nye Duracell-duo.

Kristoffer Løkberg og Petter Strand har ved første øyekast lite ekstremt ved seg. Men det er en gal slutning. For det som virkelig er oppsiktsvekkende med Branns to nye indreløpere, er evnen til å gjenta intensitet.

De er enormt intensive i sitt press. Og de har en like enorm evne til å gjenta samme intensitet igjen og igjen. Godt trent, ja, men dette handler ikke om å løpe rett frem i monoton fart over lengre tid.

Det handler om noe så fotball-særegent som evnen til å levere løp med maksimal fart og intensitet så mange ganger som mulig.

På mer folkelig norsk: De er et mareritt å spille mot. For de kommer styrtende mot deg med like stor fart og vilje i det 44. minutt som i åpningssekundene.

Det tok knekken på Nest. De ble løpt i senk. Forsvarsspillerne fikk ikke tid, de klarte ikke finne løsninger og det endte med at de enten så vidt rakk å klinke ballen bort eller med at de ga bort ballen til Brann.

Ingenting er mer gunstig enn å vinne ballen med kort vei til motstanderens mål. Altså sto det 2–0 til Brann til pause.

Det kunne vært mer.

Vestlandshallen i januar er hverken rett sted eller rett tid for bastante svar. Men at Brann har hentet seg en bredere og sterkere midtbane i vinter, er det liten tvil om.

Nå er det ikke sikkert at det var der skoen trykket. Men skal man forbedre en nesten-sesong, er det smart å se på alt som kan bli bedre. Intensiteten i lagets hjerte, og en forbedring av denne, vil kunne gi Brann gevinster.

Én av dem er et spark i stjerten på to av spillerne som har hatt klippekort på dette laget siden Lars Arne Nilsen overtok Brann - nemlig Fredrik Haugen og Kristoffer Barmen. Begge har mer vært forklaringen bak suksessen heller enn bremseklosser for den, men skjerpet konkurranse er sunt. Også for dem.

Selvsagt kan det fortsatt være at Haugen/Barmen starter seriepremieren, det er til og med sannsynlig. Men i så fall vet de begge at det finnes høyst kompetente konkurrenter i stallen.

I fjor var det bare delvis tilfellet - Peter Orry Larsen pushet Barmen temmelig tøft, men Haugen hadde ingen reell konkurrent. Nå er det en annen tid. Petter Strand og Kristoffer Løkberg var begge blant seriens fremste midtbanemenn i fjor.

Anders Pamer, kommentator i Bergens Tidende.

Det bør stresse og motivere både Barmen og Haugen til å strekke seg. Begge har vært i Brann lenge, men fjoråret var ikke deres aller sterkeste år.

Det er fortsatt posisjoner i denne stallen som bør forsterkes, og av alle prioriterte områder, var som nevnt neppe den sentrale midtbanen det mest prekære punktet. Men når Brann uansett valgte å vrenge lommene og sikre seg Petter Strands tjenester, går det an å se at investeringen har noe for seg.

Fortsatt mangler en venstrekant. Kanskje også et midtbaneanker og en backup på spissplassen. Men signeringen av Duracell-duoen Løkberg/Strand gir Lars Arne Nilsen større valgfrihet og mer åpning for å rullere spillere i perioder med tøff kampbelastning.

Og det gir Fredrik Haugen og Kristoffer Barmen noe å tenke på.